Bokhari bekrefter min uro for fremtiden

kommentarer

Statssekretær Laila Bokhari ved Statsministerens kontor (SMK), trekker en rett linje mellom den terrordømte jihadisten Arfan Bhatti og meg. I min forståelse av samfunnsånden, er dette et bramfritt forsøk på å gi motstemmer munnkurv. Slik bekrefter Bokhari min uro for fremtidens Norge: Et Norge med et høyt sosialt og politisk konfliktnivå, og der ytringsfriheten er ofret i redsel for vold. 

 

I NRK Salongen på mandag var terror, Anders Behring Breivik og "ondskapens filosofi", tema for regjeringsmedlem Laila Bokhari.

 

Her er et ordrett utdrag av noen av Bokharis utsagn, der utgangspunktet er hennes tanker om hva og hvilke stemmer som kan lede til at unge verves til ekstremisme og terrorisme: 

 

Salongen: -Nå snakker vi om disse stemmene, men hvem, hvem er de farligste stemmene, tenker du, i norsk offentlighet? 

 

Bokhari: -Eh, jeg tror det er personer som blir stående uimotsagt, eh, som tar ting ut av kontekst, eh, og det er flere, jeg har ikke lyst å navngi egentlig, det er flere som vi kjenner igjen i mediene som plutselig kan komme med en kronikk eller noe som bare blir stående uten at man har noen motargumenter. Og det er farlig.  

 

Salongen: -Men det er jo litt rart at du ikke vil si hvem dette er, for nå kan du nesten oppfattes som du antyder hvem de er, og da blir det jo bare mystisk. Er det ikke ryddigere hvis du sier hvem du mener?  

 

Bokhari (ler): Jeg mener det kan være ulike tema hvor det er folk som kommer med ting. Altså hvis Arfan Bhatti, ulike personer, hvis Hege Storhaug blir stående uimotsagt, så mener jeg at vi, da har vi en utfordring i å skape det debattmiljøet sånn at de ikke bare blir, at deres meninger blir sannheten da.    

 

Her kan du lese hele ordskiftet mellom Salongens journalister og Bokhari, og selv bedømme Bokharis uttalelser. 

 

At jeg er en av dem som står "uimotsagt" i norsk offentlighet, er jo rett og slett en hylende morsom påstand. Jeg kunne jo her og nå ramse opp hvem som umiddelbart er på banen fra den kneblende ytre venstre flanken og islamistenes rekker med en gang jeg ytrer meg om tema knyttet til islam og innvandringens konsekvenser.  

 

De klarer leseren selv å peke på. 

 

Bokhari er sikkerhetsrådgiver ved SMK. Hennes virke er ikke minst dialog med unge muslimer i ulike islamske organisasjoner. Min lesekunnskap og faglige forståelse av temaet, tilsier at Bokhari er en av dem som er lykkelig hver eneste gang hun møter en ung muslim som tar avstand fra voldsbruk i kampen for mer islam inn i samfunnet vårt. Så ser Bokhari antakelig ikke at målet for disse kan være det samme: det islamske kalifatet kjemisk fritt for menneskerettigheter slik vi kjenner dem, og som skal kjempes frem ved bruk av våre frie og åpne demokratiske institusjoner.  

 

Eller hun ser det, men velger å plassere seg i de pene salongene av hensyn til karrieren? 

 

SMK, ved statssekretær Julie Brodtkorb, ringte meg i går og formildet at Regjeringen tok avstand fra enhver kobling mellom terror og HRS, og fremhever at HRS er en "viktig" stemme. Det er hyggelig, og det skulle, i Herrens navn, bare mangle. I VG derimot, ser antakelig Brodtkorb seg nødt til å tåkelegge hva hennes kollega ved samme kontor faktisk sa. Brodtkorb sier: 

 

- Hun presiserte at hennes intensjon ikke var å sammenligne Bhatti og Storhaug, men å si at det er viktig at skarpe meninger blir debattert. Hun presiserte derfor også at det er viktig med mange stemmer i debatten om radikalisering og at organisasjonen Storhaug er del av derfor også får midler over statsbudsjettet. Det var også kontakt onsdag morgen med Storhaug for å formidle det samme.  

 

Det er nok mange som har gjort seg samme tanke som meg: I Norge i dag har rundt 4 prosent av befolkningen opphav i den islamdominerte verden. Trekk fra om lag halvparten, som knapt er mer enn julaftenkristne, og vi er på maksimalt 2 prosent som er trofaste mot islams tekster. Hvordan kan så få tilhørende denne religionen skape så mye støy i det offentlige rommet? Hva er det med islam som fører til kontinuerlig konfrontasjon med verdigrunnlaget i samfunnet vårt? 

 

Svaret er kortfattet følgende: Islam er først og fremst en lovreligion som søker å detaljregulere alt i et menneskes liv og som legger seg over alle samfunnsnivå. Slik har bildet vært siden 1100-tallet, da de lærde lukket bøkene. Renessanse, reformasjon og opplysningstid har uteblitt.   

 

Ja, det koster å stå opp for menneskerettigheter og demokrati i det politisk konstruerte "Nye Norge". I dette "nye" har man allerede kastet deler av ytringsfriheten over ripa: bramfri kritikk av religion (les islam). 

 

Det er bare å ta et blikk utover dagens Norge og Europa, og vi ser hvilke krefter som har makt og innflytelse over de muslimske miljøene: det er menn og kvinner som er ytterst trofaste mot islams mørke tekster. Min påstand er at Bokhari, og flere med henne, år ut og år inn har sviktet de frihetselskende muslimene som er vel så engstelige som meg for hva fremtiden kan bringe.  

 

Jeg mener vi er inne i en helt avgjørende epoke: enten står vi opp for de grunnleggende verdiene i samfunnet vårt, likestilling, likeverd, religiøs frihet og ytringsfrihet, eller så viker vi, skritt for skritt.     

Jeg har en ubehagelig fornemmelse av at Bokhari er en av dem som vil stå på skjegg- og hijabsegmentets side den dagen eksempelvis den viktigste friheten, ytringsfriheten, tvinges til forhandling av mørke krefter. Vi så ikke minst disse kreftene i sving på Youngstorget i 2012, da Islamsk Råd og moskeene gikk til angrep på livsnerven vår, ytringsfriheten 

Jeg tror derfor Bokhari nevnte mitt navn i kontekst "ondskapens filosofi", Arfan Bhatti, terror og ABB, fordi hun med lettelse hadde sett at jeg la ned pennen. Jeg kan ta feil. Det jeg dog kan love, er at pennen legges ikke ned før kirkeklokkene ringer for meg. 

hits