Norge tillater flerkoneri ved innvandring

Somalieren Adil A. Omar har fått opphold som flyktning. Foreløpig har Omar hentet kone og syv barn på familiegjenforening. Men han er ikke fornøyd. Nå vil han også ha barna til kone nummer to til Norge. Det kan han nok få til. Da snakker vi ikke lenger bare om gjenforening, men vi snakker om familiesplitting. For hva har gjenværende kone og barn å si i sakens anledning?

Det er forhåpentligvis en kjent sak at menn med fast opphold eller statsborgerskap i Norge, kan hente alle barna han måtte ha verden rundt til Norge. Dette tok vi opp med Stortingets kommunalkomité (som har ansvar for innvandring og integrering) allerede i 2003. En mann kan i teorien ha 100 koner og/eller elskerinner rundt forbi på kloden, og alle barn som fødes i disse forholdene kan innvandre til Norge. Statsborgerskapsloven sier nemlig at barnets statborgerskap følger farens. 

Siste ut til å nyte godt av denne og liknende ordninger, er Adil A. Omar fra Somalia. Etter to år i Mandal har han nylig fått kone nummer en og deres syv barn på familiegjenforening. Nå er det familiesplitting som står på hans agenda.


Faksimile, Fædrelandsvennen 30. august.

30. august meldte Fædrelandsvennen nemlig dette (ikke på nett):

Han har altså fortsatt to barn tilbake i Somalia på to og fire år, som han nå jobber for å få hit. De to barna har han sammen med sin andre kone.

- I Somalia er det lov å ha fire koner, forklarer han.

Han sier at ettersom Norge ikke tillater flere enn en kone, skal hun som er i Somalia bli igjen, mens barna skal hit.

- Jeg håper å få de til Mandal ganske raskt, kanskje allerede i høst, sier Adil.

Hva har mor i Somalia å stille opp med? Småbarna skal tas fra henne? Hvem skal ta seg av dem hvis de kommer til Norge? Omar eller kone nummer en? 

I ekstrempatriarkalsk, islamsk stammekultur har mor så godt som ingenting å stille opp med.

Dette verdisynet støtter altså norske politikere opp under?

Hva så med barna? Vil de skilles mor? Er det humant? Det bryr ikke norske myndigheter og politikere seg om? Å komme til Norge trumfer visstnok alt annet. Og hva med hvilke signal som sendes ut til andre bigamister med ønske om å flytte til Norge?

Hvis Omar får gjennom kravet sitt om nok en familiegjenforening, vil de to småbarna og moren i Somalia deretter kunne søke familiegjenforening i Norge? Er det noe i regelverket som er til hinder for det?

Millionkostnader

I 2013 la Finansavisen et dramatisk regnestykke på bordet.  Finansavisen viste livsløpskostnader for den enkelte innvandrer, og dennes forventede etterkommer i periode 2015 til 2100. Tallene forutsatte at innvandrerens norskfødte etterkommere ble perfekt (økonomisk) integrert, og at alle har like stort konsum av offentlige tjenester som snittet i Norge, en forutsetning SSB selv kalte diskutabel. Per somalier var tallet i 2013 hele 9 millioner kroner i kostnader per innvandrer (i dag er det høyere). Altså kan vi forvente minimum 81 millioner kroner i utgifter på den foreløpige innvandringen gjennom Omar, fra et land der den store majoriteten som kommer ikke er reelle politiske flyktninger, altså politiske dissidenter. Plusser vi på to barn til, er vi på 100 millioner kroner. 10 slike familier, og vi er på 1 milliard kroner.

En annen lyd, om noen lyd i det hele tatt

For fire år siden kom en liknende sak på bordet. Da handlet det om en somalier som ville ha rundt 20 barn til Norge ? med oppskriftshjelp fra UDI.

Hossein Ahmed Mayamuud bor i Svelgen i Sogn og Fjordane. Han har 22 barn og nå ønsker han at 11 av disse skal hentes til Norge.

UDI repliserte at Mayamuud, som hadde disse 22 barna med flere koner, måtte skille seg fra den ene kona i Norge for også å kunne få den andre kona med ytterligere ti barn til Norge. Altså kan dagens Omar "forenkle" prosessen. Han kan skille seg etter norsk lov, og gjerne beholde ekteskapet etter sharia, for så å søke familiegjenforening med kone nummer to og de to barna.

Da Mayamuuds sak ble kjent, reagerte daværende leder av Justiskomiteen på Stortinget, nåværende fiskeriminister og nestleder i FrP, kraftig:

- Det må da være dramatisk for disse barna å rive opp sine røtter.

Dette er en sak som virkelig engasjerer Sandberg.

- Frp mener at når det kommer til familiegjenforening, så bør man bli der man samlet har størst tilhørighet.

Han reagerer også sterkt på at UDI antyder at skilsmisse kan være en løsning i denne saken.

- Her har vi en enslig kvinne som sitter igjen med ti barn. Og så gir UDI en oppskrift på gjenforening i artikkelen som jeg reagerer sterkt på.

Hvor er Sandberg og FrP i dag? Har de gjort noe for å stanse denne praksisen?

HRS har tatt til orde for at denne praksisen må opphøre. Det kan ikke være slik at barn kan rives fra en mor som ikke har kulturelle muligheter til å stå opp for egne ønsker og behov. Ei heller at flerkoneri skal belønnes. Hvilken verdimessige bærekraft ligger i dette?

Opplevelsen er: Vi kommer ikke videre. Og vi vet nok nå om at integreringen ikke går seg til, tvert om. Som i Svelgen, der Mayamuuds kone raskt ble gravid med det 12. barnet, mens hun gikk på norskkurs. Dermed endte "integreringsprosessen" raskt i hjemmet. 

 

Kari Vogt: På tide å pensjonere henne?

- Det er ikke noen samfunnsfiendtlig ideologi som spres fra ICC (Islamic Cultural Centre), selv om man kan være uenig i ideologien til Maududi. Dette sier Kari Vogt til Aftenposten. Maududis ideologi var en inspirasjon bak opprettelsen av Taliban og al-Qaida. Maududis ideologi er total mørklegging av samfunnet med Muhammeds maktislam fra Medina innført på alle samfunnsnivå. Hvorfor konfronteres ikke Vogt med fakta? Hvorfor har hun år ut og år inn fått holde på med denne ufaglige tåkeleggingen? Vet hun ikke hvilken form for islam som har fått amkt i Norge?

For tre uker siden presenterte Aftenposten mine forslag om hvordan begrense islams økende negative makt i Norge, eksempelvis ved å stenge ekstreme moskeer. Dette ble det mye støy ut av, men nå viser avisen selv hvordan det ene landet etter det andre i Europa faktisk nettopp har stengt moskeer gjennom årene.

Debatten går høyt i Danmark etter TV2s avsløringer av imamers holdninger i en rekke danske moskeer, som steining av kvinner, en sann forlystelse i visse kretser. Dette er tankesett som dateres til Medina der Muhammed fikk makt som kriger, politisk og juridisk leder. Ett tema politisk i Danmark nå er stenging av moskeer. Frankrike har stengt flere moskeer etter terrorangrepet i fjor. Tyskland stengte en moske like før jul, Storbritannia gjorde det samme i 2003, og landet stoppet også planen om en ny stormoské i regi av den ekstreme Tabligh-bevegelsen. Dette skjedde også i fjor. Både Østerrike, Sveits og Italia har satt inn tiltak for å begrense Medina-islams makt. Mens Tunis stengte hele 42 moskeer etter IS-terroren på turiststrand i fjor sommer.

Jeg pekte i Aftenposten for tre uker siden på Islamic Cultural Centre, den første sunni-moskeen som etablerte seg i Norge (1974), og som promoterer ren Maududi-ideologi. Maududi (1903 ? 1979) stiftet og ledet det religionsfascistiske partiet Jamaat-i-Islami i 1941, et parti med mål om å detaljstyre samfunnet etter shariaprinsipper på alle nivå. Maududi formulerte seg blant annet slik om islams grunnprogram: "Islam ønsker å utslette alle stater og regjeringer overalt på jordens overflate som er motstander av islams ideologi og program, uansett hvilket land eller nasjon som styrer det (s. 6)."

Kvinners frihet er et kjært tema for mange av oss. ICCs åndelige leder Maududi forfekter sitt syn på kvinner slik: Hun skal dekkes helt til, for hennes øyne er en "erogen sone" som kan lede til hor. Derfor skal hun heller ikke bruke parfyme. Lukten kan friste menn til utenomekteskapelig sex. Også kvinnens stemme kan lede til hor, den er "djevelens agent". Maududi befaler også at hun ikke må bruke sko med hæler. Klakkende haler tiltrekker menns oppmerksomhet. Kvinner skal kun bevege seg utendørs hvis det er "absolutt nødvendig", som legebesøk (boken Purdah, and the Status of Women).

Dette er altså ikke en "samfunnsfiendtlig ideologi", ifølge religionshistorikeren Kari Vogt, den mest brukte eksperten av mediene på islam i Norge gjennom siste over 20 årene. Hvordan kan hun uimotsagt få lov til å holde på slik, år ut og år inn - uten å få et kritisk spørsmål fra journalist-mikrofonene? Dette er meg nærmest ubegripelig.

Har Vogt bidratt til å opplyse befolkningen om islams mørke sider? Eller er hun også en del av dette fenomenet: Å oppnå akademisk status henger høyere enn sannheten? Svarene gir seg selv, og det er på tide at mediene pensjonerer Vogt for godt. Hennes underkommunikasjon av vår tids største verdiskandale er intet annet enn en tragedie for samfunnet vårt. Tiden bør være over for islams advokater.

Interessant nok har den britiske statsministeren David Cameron forstått langt mer enn islamforskeren Vogt. I den berømte talen i Birmingham i fjor, tok han et generaloppgjør med moskeer og bevegelser som skyver unge ut av det britiske verdifellesskapet. Å "benekte en forbindelse mellom islam og ekstremisme fungerer ikke", uttalte statsministeren i den bredt anlagte talen om hvordan Storbritannia må bekjempe ekstremisme og styrke det nasjonale samholdet.

Cameron løfter nå frem frihetsverdiene som helt avgjørende for samfunnet. Derfor går han løs på mellomstasjonene, springbrettene, som skaper voldelig ekstremisme, som moskeer og bevegelser som aktivt nører oppunder Medina-islam. Vi "slåss mot en ideologi", "en ekstrem ideologi", sier Cameron:

"(...) du trenger ikke å støtte vold for å abonnere på visse intolerante ideer som skaper et klima der ekstremister kan blomstre. Ideer som er fiendtlig innstilt til grunnleggende liberale verdier som demokrati, frihet og likestilling. Ideer som aktivt fremmer diskriminering, sekterisme og segregering".

La oss håper Erna Solberg, Regjeringen og Stortinget ikke lytter til islams advokater men til en realpolitiker som Cameron. Han ser ut til å ha skjønt hva det hele dreier seg om.

Kari Vogt, islam, advokat, apologet, Islamic Cultural Centre, samfunnsfiendtlig, Maududi, islam i Norge, sharia i Norge, Davis Cameron, Birmingham, tale, Aftenposten, ekspert, moské, moskeer, stenge

Vulgarisering for å feie bort ubehaget

Jeg mener tiden er overmoden for å ta realpolitiske grep i forhold til politisk islams fremvekst - vår tids totalitære ideologi. Det var jo nettopp derfor jeg skrev varsleren "Islam. De 11. landeplage". Da ingen andre instanser, særlig ikke ledende myndighetshold, i liten grad vil ta i problemene, anser jeg det som en samfunnsplikt å legge tiltaksforslag på bordet. Det ble gjort i Aftenposten før helgen, og avisen sørget selv for at debattens utgangspunkt ble usaklig og skittent og at andre medier dermed kunne følge opp i samme uansvarlige lei. "Eliten" vil ikke ta debatten og tyr heller til en vulgarisering gjennom ytterliggående språkbruk og stempling. Økende kuldegrader i samfunnet er til å ta og føle på.

Bakgrunnen for intervjuet i Aftenposten skrev jeg om tidligere i dag. Dette er altså det som har ledet til at det ropes om ekstremisme fra totalitære krefter innen politisk islam. Islamsk Råds leder, Mehtab Afsar får fritt og uhemmet lov til å si: "Hvis det var opp til henne hadde det kanskje ikke vært muslimer i Norge." Han får fortsette slik: "Hege Storhaug har gjennom lang tid vist at hun representerer en totalitær og fascistisk tankegang som bryter med grunnleggende rettigheter." Hva skal man si til denne vulgariteten? Og Afsar slipper å bli spurt om sitt ideologiske ståsted, dokumentert i boken min og mang en gang på rights.no, som at hans ideologiske leder Tahir ul-Qadri står bak dødsstraff for blasfemi i Pakistan og den fulle shariapakken. Ja, det skulle vært en kritiker av totalitær islam som var med i en totalitær bevegelse. Tror noen at ikke akkurat det hadde både blitt påpekt av mediene og ribbet en for troverdighet?

Aftenpostens Trine Eilertsen tar den enkle vrien: Illeberalitet og tankepoliti. Jeg vil avvikle det frie demokratiet med forslagene mine om å beskytte det frie demokratiet. Tar ikke Eilertsen innover seg at vi snakker om en totalitær ideologi? Kan hun islam?

Her må jeg skyte inn en direkte feil i Aftenpostens hovedsak: Nei, jeg sier ikke at dysfunksjonelle muslimske familier skal tilbys repatriering med økonomisk kompensasjon, jeg sier "dysfunksjonelle familier". De vil i all hovedsak ha røtter i den islamdominerte verden. Det er et bredt erfart faktum.

En fra kirkens rekker går langt lengre og over alle anstendigheters grenser. Da handler det om infame advarsler om at jeg vil frata alle muslimer religionsfrihet, "spre fordommer og piske opp frykt for mennesker som tror eller tenker annerledes enn seg selv, er egnet til å skape hat og vold og er første skritt i retning av det totalitære samfunn. Hege Storhaug inviterer oss til å ta dette skrittet. Den invitasjonen må vi ikke ta imot!" (Sistnevnte kommer altså fra dialogpresten Trond Bakkevig.)

Videre var Skjalg Fjellheim i Nordlys på banen med samme krigsretorikk mot forslag for å demme opp for fremvekst av ekstremisme. Og Hilde Sandvik i Bergens tidende, som spilte på lag med Aftenposten om oppslaget der det vinkles i tittel på forsiden 19. februar med "grenser» som skal voktes med «gjerder og soldater" (Aftenpostens egen retorikk), benytter Aftenpostens vri til å angripe meg for "krigsretorikk". Det er interessant å se hvordan medier konstruerer for så å gå løs på konstruksjonen.

Mange flere har vært på banen, som Nettavisens Erik Stephansen, der kortslutningene hans står i kø etter at han han virkelig bruser med fjærene om "despoten" Storhaug. Kommentarfeltet parkerer han, men hvem andre ville han brukt dette begrepet om?

Er ikke situasjonen for alvorlig til å fortsette i dette lite konstruktive sporet? Kan for eksempel politisk journalist i Aftenposten, Solveig Ruud, forklare oss hvorfor hun konsekvent bruker begrepet "religionsfrihet" når hun henter inn kommentarer fra politisk hold (Hareide, Grande, Sandberg, Helleland, Pedersen)? I samtalen med henne gjentok og gjentok jeg at Medina-islam handler ikke om religion, men om en totalitær politisk idelogi - og at det er denne jeg mener vi må begrense - og at Mekka-islam, ren spiritualitet, ikke er et problem. Jeg er altså ikke ute etter å begrense spiritualitet, ren gudstro. Hadde Ruud en agenda? Ja, jeg får en fornemmelse av det ettersom jeg ser ut til å bli behandlet på linje med en toppolitiker som hun er ute etter å tilsøle og diskreditere. Spørsmål til Ruud er: Har hun lest en eneste bok om islam? Og: Hva synes hun om den tyranniske voldsprofeten Muhammed fra Medina-epoken? Vil hun ta i dette, eller tenker hun at det kan koste henne anseelse blant de "anstendige"?

Gjør det heller ikke inntrykk at USAs utenriksminister Kelly sier rett ut av migrasjonen inn i Europa "truer" oss i en så stor grad at det snakkes om en trussel av "eksistensiell" karakter?

Men vil denne taktikken til medier og andre aktører fungere? Vil de fortsette å late som om de ikke forstår hva som har skjedd siste om lag 20 årene i Europa og Norge? Sagt med andre ord: Hvordan kan de (mediene og "eliten") våge å fortsette denne virkelighetsbenektelsen kombinert med å gjøre alt for å umenneskeliggjøre oss som står opp for at det frie norske demokratiet skal videreføres til neste generasjoner? Forstår de ikke at de kommer til å bli innhentet av den faktiske og antatte utviklingen? Kan de komme med alternative løsninger (annet enn dialog)? Kan de komme med forklaringer som beroliger oss: Ja, dette går bra til slutt, hvis vi bare gjør slik eller slik?

Christian Skaug hos document.no summerer det hele opp under tittelen "En veiledning til knekking av Hege Storhaug-koden for komplette politiske idioter":

Saken er den at veldig mange vanlige mennesker over det ganske land sitter med en følelse av utrygghet. Verden blir stadig mindre gjenkjennelig, og det føles ikke greit. Man aner uro for fremtiden, og det er heller ikke et fortrøstningsfullt blikk man kaster på omverdenen som vanligvis ligger noen år foran oss i løypa. Man støter oftere borti bryderi av en art man ikke har vært vant til å håndtere, og man øyner utviklingstrekk som bærer bud om enda større problemer - noen av dem dødsens alvorlige.

Når vanlige samfunnsmedlemmer gjør seg slike tanker, retter de blikket mot det som burde ha vært Norges fremste menn og kvinner - mot dem som man tradisjonelt har assosiert med mest makt (politikere og myndigheter), med høy intelligens (akademia), med sunne moralprinsipper (kirken) og med peiling på hva som skjer i verden (medier, NGO-er).

De retter blikket ditover i håp om å få plausible forklaringer på hva som skjer, og i håp om å se tegn til initiativer med sikte på å unngå de verste konsekvensene av det.

De finner ingen av delene.

De finner derimot begge deler hos personer som Storhaug.

Og de som burde ha vært samfunnets beste menn og kvinner, takker ikke Storhaug for hjelpen. Ei heller bidrar de med noe de selv kan stå for i en diskusjon verdt betegnelsen. Nei da, de anser henne som et hår i suppen. De anser henne som et hår i suppen fordi hun ved å opptre som hun gjør, stiller til skue deres egen fullkomne utilstrekkelighet. Og de frykter for sine egne moralske posisjoner og komfortabelt uforstyrrede tilværelse hvis allmennheten oppdager at de selv er fullkomment utilstrekkelige. De frykter dét mye mer enn at allmennheten kan komme til å lide som følge av deres egen passivitet - selv skal de nok klare seg, folkets tjenere var de jo aldri. Og derfor hater de henne. Kunne hun ikke bare ha feid problemene under teppet som alle andre?

Islam. Den 11. landeplage, tiltak, Aftenposten, benektelse, Christian Skaug, document.no, utilstrekkelighet, islam i Norge, islam i Europa, totalitær ideologi, Medina, Mekka, "eliten", vegring, Trond Bakkevig, Skjalg Fjellheim, Erik Stephansen, Hilde Sandvik, Solveig Ruud, Trine Eilertsen, Mehtab Afsar, Islamsk Råd, Minhaj, Tahir ul-Qadri, sharia, dødsstraff, frafall, utenriksminister, Kelly, Europa, sivilisasjon, kultur, truet

Hva var budskapet i Aftenposten?

Rett før helgen kom jeg med et utspill i Aftenposten. Bakgrunnen var at mange lesere av "Islam. Den 11. landeplage" har etterlyst tiltak mot fremvekst av politisk islam. De siste to til tre døgnene har medier og debattanter i høylytte toner gjøvet løs på konstruerte bilder av hva jeg faktisk mener og verdimessig står for. Jeg skal prøve å være noe mer presis enn de allerede nevnte.

Aller først: Før jeg møtte to journalister i Aftenposten, pluss en videojournalist som filmet hele samtalen som pågikk i tre timer, sendte jeg over et notat med tanker og tiltak, slik at avisen best mulig kunne være forberedt til intervjuet. Her skal jeg kun bemerke følgende: Jeg nevnte ikke militær og soldater ved Europas eller Norges grenser, jamfør også notatet, et poeng Aftenposten selv konstruerte opp og som har "rystet de gode". Det var Aftenposten som i intervjuet insisterte på denne koblingen. Jeg sier endog i intervjuet (ikke referert av avisen) når de presser meg, at jeg ikke tror militær er nødvendig. Jeg tror at en konsekvent holdning fra Europas side ved at vi systematisk transporterer dem som krysser grensene våre direkte til asylsentre i områder i Midtøsten og Nord-Afrika, vil føre til at ulovlig grensepasseringer vil opphøre.

Jeg skal kommentere utspill som har kommet siste dagene, ut fra hvilke premiss Aftenposten la til grunn, i en annen artikkel. Først vil jeg at leserne skal få fullt innblikk i mitt premiss for intervjuet, oversendt avisen før jeg møtte journalistene. Her følger notatet i sin helhet:

Hovedutfordringene: ureformert islam og demografi. Hvor er det politisk motet?

  • Tapt terreng kan gjenerobres, men ikke tapt tid (Rosevelt)

Det må overordnes tenkes helt nytt politisk ut fra flere sentrale påviselige forhold.

1.    Islam har ikke gått gjennom en humaniserende opplysningstid. Den form for islam som har makt i sunni- og sjiamoskeer og bevegelser, er den islam som vokste frem under Muhammeds velmaktsdager i Medina. Det er en totalitær ideologi (tyrannisk, voldelig - ref. også straffemetoder - ekstrempatriarkalsk og jødehatende). Vi står overfor en hard lovreligion som krever blind underkastelse.

2.   Den demografiske utviklingen er entydig. Ingen religiøs gruppe vokser raskere enn den muslimske. Dette gjelder hele Vest-Europa, her eksempel fra Storbritannia, England og Wales. I perioden 2001 til 2011 økte den muslimske befolkningen fra 1,5 millioner til 2,7 millioner. Dette er nesten en dobling fra 2,7 prosent av den totale befolkningen til 4,8 prosent. Over en halv million av økningen så man i aldersgruppen 25 år og yngre. Muslimene er således en ung befolkning, som i hele EU-regionen. 48 prosent av de britiske muslimene er nå under 25 år og nesten en tredjedel er 15 år eller yngre. Samtidig er ni av ti muslimer 50 år og yngre.

Blant dem som definerer seg som kristne er aldersprofilen en helt annen. 22 prosent er 65 år og eldre, mens 43 prosent er i alderskategorien 50 år og eldre. Kun 25 prosent var 25 år eller yngre. Tross den kontinuerlige befolkningsøkningen i England og Wales, sank den aldrende kristne befolkningen med 4,1 millioner personer i perioden 2001 til 2011.

Hele økningen av muslimer er drevet av innvandringen og muslimers høyere fødselsrater. I tillegg kommer konverteringer til islam, årlig rundt 5 000 personer, som er et fenomen som brer om seg. Den muslimske befolkningen økte således 10 ganger hurtigere enn resten av samfunnet i nevnte periode.

3.   Den demografiske endringen forsterkes nå kraftig av den pågående migrasjons- og asylstrømmen inn i Europa fra dysfunksjonelle islamske stater. Strømmen vil føre til et betydelig økt press på europeiske verdier som demokrati, menneskerettigheter, ytringsfrihet, og kvinner og menns likestilling. Sistnevnte ble åpenbart for enhver etter nyttårsaftens mange overgrep mot europeiske kvinner i storbyer som Köln. Det burde vært åpenbart lenge før dette med tanke på eksempelvis den økende tildekkingen av muslimske jenter og kvinner siste 20 årene og statistikker som viser at muslimske kvinner som gruppe er minst sysselsatte, samt den dramatisk økende andelen moskeer i Norge og Vest-Europa.

4.   FNs befolkningsprognoser viser at om bare 15 år vil eksempelvis Afrikas befolkning øke fra 1,1 milliarder til 1,5 milliarder, og prognosen for 2050 tilsier en afrikansk befolkning på 2,4 milliarder. Vi står altså overfor dette scenarioet: EU har i dag i overkant av 500 millioner innbyggere. De neste 15 årene kan befolkningen i Midtøsten og Afrika vokse med til sammen 600 millioner mennesker. 

Vi står overfor potensialet for en dramatisk høy innvandring de kommende tiårene og derav irreversible kulturelle endringer de kommende hundreårene. Ref. eksempelvis også David Coleman, demograf.

Vi ser et sivilisasjonssammenstøt med demografi og Medina-islam i dets midte. Dette fordrer at det partipolitiske spillet legges til side. Folket har krav på at nasjonens interesser settes i front av Stortinget, ikke eventuelt valgresultat i 2017, ei heller befolkningsgrupper på andre kontinent. De skal i all hovedsak hjelpes der de er. Kun politiske dissidenter i opposisjon til despotiske regimer skal kunne få flyktningstatus hos oss.

Ingen kan velge hvilket land de vi vil bosette seg i. Grunnideen med flyktningkonvensjonen og asylinstituttet er midlertidig opphold. Dr. juris Hanne Sophie Greve, sier nå at "repatriering er hovedløsningen for verdens flyktninger" (Aftenposten 27. Januar).

"Flyktninger kan ikke selv fritt velge en løsning med gjenbosetting i et tredjeland. En annen sak er at mange vestlige land har vært liberale med å tilby gjenbosetting i perioder der det har vært relativt få flyktninger som har kommet direkte til landet.

Dette har vært en praksis, men den gir ikke noe rettslig krav. Det er dessuten en praksis som det vil være naturlig å endre når det med ett er tale om store strømmer av asylsøkere - da må det være ressurser nok til å sikre asylretten som nødhjelp."

Innvandring til Norge (fra utenom EU) krever at vedkommende kommer for å arbeide eller studere. Heller ikke (kun) en ekteskapskontrakt skal kunne legges til grunn for innvandring. Det er hva man kan bidra med som skal telle. Holdningen vår må være i Grundtvigs ånd, landsfaderen bak den positive og sterke danske nasjonalfølelsen: Alle, uansett rase, kan bli dansk borger om man selv ønsker det, og "har øre for morsmålet og flamme for fedrelandet". Vi må sikre et system som fanger opp dem som ønsker å bli en fullverdig del av vår nasjon, kulturelt, verdimessig og økonomisk.

Hvor mange er "fundamentalister"? Sosialforskningsinstituttet i Berlin under forskningsleder Ruud Koopmans, kom frem til at 44 prosent av muslimene (marokkanske og tyrkiske) i seks europeiske land kan defineres som "fundamentalister", mot kun 4 prosent kristne fundamentalister (se s. 287 i boka mi). Vi snakker altså ikke om en ubetydelig gruppe, og det er ingen piler som peker i retning av at dette vil reverseres, tvert om. Dette viser en integreringsfalitt av omfattende dimensjoner. Koopmans kommentar:

"Funnene slår tilbake påstandene vi ofte hører om at islamsk religiøs fundamentalisme er et marginalt fenomen i Europa, eller at den ikke skiller seg fra graden av fundamentalisme i den kristne majoriteten. Begge påstandene er falske ettersom nesten halvparten av europeiske muslimer er enige i at muslimer bør vende tilbake til islams røtter, at det kun er en tolkning av Koranen, og at reglene fastsatt i den er viktigere enn verdslig lovgivning. Blant kristne kan færre enn én av 25 karakteriseres som fundamentalister i denne forstand."

Koopmans understreker det selvfølgelige: Fiendtlighet mot andre grupper ? uansett om man finner den blant kristne eller muslimer ? "er ikke en uskyldig form for streng religiøsitet". Koopmans peker deretter på det paradoksale jeg nettopp nevnte: Vi har et begrep for kristnes/ikke-muslimers stereotypiske syn på islam, nemlig islamofobi. Er det ikke da påfallende at vi mangler et innarbeidet begrep for det langt mer utbredte stereotypiske synet på Vesten blant muslimer? Koopmans mener "oksidentofobi" (fobi mot Vesten), er en passende beskrivelse av dette fenomenet.

Det betydelige omfanget av homofobi, antisemittisme og oksidentofobi, vil gi næring til ytterligere radikalisering av omgivelsene, advarer Koopmans.

Mitt premiss er at vi er i en verdimessig nedadgående spiral. Som det heter i Kongespeilet fra 1200-tallet: "Uår i folket er av største skade" (siste side i boka). Konkret betyr dette at det må tas solide realpolitiske grep der den verdimessige helsa til Norge og Europa i minst et generasjonsperspektiv frem i tid legges til grunn:

1.    Norge og Europas grenser må gjenreises, migrasjonsstrømmen må stanses. Slik kveles den kyniske menneskesmuglerindustrien, slik opphører at mennesker dør på reise til Europa, slik stanses overgrep mot kvinner og barn på slike reiser. Dette er humanisme i praksis. Vårt humanitære bidrag skal være i nærområdene, der det også etableres institusjoner der man kan søke asyl. Men kun politiske dissidenter skal kunne få det, andre skal hjelpes der de er.

2.   Dysfunksjonelle familier som har etablert seg i Norge fra 3.verdenland (det vil i all hovedsak omfatte personer fra den islamdominerte verden), skal tilbys repatriering med økonomisk bistand. Disse personene er i dag mentalt hjemmehørende i opprinnelseslandet, som de typisk pendler til og der de gjerne allerede har eiendom (-mer). Mentaliteten forplanter seg til barn og barnebarn. Her kan det gis konkrete eksempler.

3.   Politisk islams makt må begrenses, kun den spirituelle islam fra Muhammeds forkynnertid i Mekka kan aksepteres som en religion på linje med andre religioner. 

A) Ideologisk kartlegging av sunni- og sjiamoskeer. De som er motivert av Medina-islam (politikk og juss), skal miste offentlig økonomisk støtte som trossamfunn.

B) Moskeer som aktivt arbeider for å omstyrte demokratiets grunnverdier, skal stenges.

C) Ansiktstildekking forbys. Det er kjønnsapartheid, akkurat som vi ville forbudt at gule eller svarte dekket ansiktene/markeres i det offentlige rommet.

D) Hijab fjernes fra barnehagen, grunnskolen, videregående skole og universitetet både på elever og ansatte. Offentlige ansatte i kontakt med publikum skal heller ikke bruke dette religionspolitiske plagget som bredte om seg etter despotene fikk makt i Iran.

E) Fullt innsyn i hva som formidles til barn på koranskoler. Hvis Muhammeds grunndoktriner om kvinners underlegenhet, hat mot jøder, negativt syn på ikke-muslimer, og/eller avvisning av et verdimessig folkelig fellesskap forkynnes, skal skolene stenges. Uansett skal tiden barn oppholder seg i slike skoler sterkt begrenses til nivå med våre søndagsskoler. Det handler om barnas integrering på fellesskapets arenaer.

F) Hatpredikanter nektes adgang til Norge.

G) Salafistiske eller Brorskapsgrupper skal nektes arrangement i offentlige institusjoner.

H) Moskeer pålegges forkynnelse på norsk.

I) Volds- og hatversene i koranen fjernes i norsk oversettelse av boken som gjøres obligatorisk i moskeer og på koranskoler.

J) Avvise særkrav som bønnerom på skoler og arbeidsplasser (i Pakistan har de eksempelvis ikke bønnerom i skolene) og krav som medfører segregering, for eksempel at man nekter å ta arbeid som innebærer kontakt med motsatt kjønn, svineprodukter og/eller alkohol.

K)  I vår tid er det religiøs fanatisme blant folk som mener religion skal stå over politikk, og dermed over demokratiet, som har seilt opp som den nye utfordringen. Enhver generasjon trengs å oppdras i demokratiforståelse. Det så vi på 30- og 70-tallet da unge falt i klørne på totalitær ideologi. Det må skapes en bred bevissthet om demokratiets historie, grunnverdier og kjernetekster. Hvorfor blir noen stater såkalt "mislykkede", og andre en suksess ? som Norge? Undervisning om dette må styrkes betydelig i skolen (ref. undersøkelser som viser at et betydelig antall unge snur ryggen til demokratiet. Eksempelvis viste World Value Survey i 2012  verditilstanden blant unge svensker i alderen 18-29 år. Hele 23 prosent av dem avviser ideen om et demokrati og foretrekker heller "en sterk leder som kan ignorerer riksdagen og folkets røst". Resultatet er en fordobling fra tilsvarende måling syv år tidligere). 

I en skjellsettende tale sommeren 2015 gikk Storbritannias statsminister David Cameron ned på knærne og bekjente indirekte at forestillingen han har servert folket om at islam er fredens religion ikke er annet enn en blank løgn. Å "benekte en forbindelse mellom islam og ekstremisme fungerer ikke", sa Cameron i talen om hvordan bekjempe ekstremisme og styrke det nasjonale samholdet. Han sa at vi "slåss" mot "en ekstrem ideologi", og han pekte på moskeer og islamske bevegelser.

"(?) du trenger ikke å støtte vold for å abonnere på visse intolerante ideer som skaper et klima der ekstremister kan blomstre. Ideer som er fiendtlig innstilt til grunnleggende liberale verdier som demokrati, frihet og likestilling. Ideer som aktivt fremmer diskriminering, sekterisme og segregering". Å "motvirke denne ideologien" er "en nøkkelstrategi". "Dette betyr konfrontasjon av grupper og organisasjoner som ikke trenger å fremme vold ? men som promoterer andre deler av det ekstreme narrativet. Vi må vise at hvis du sier 'ja, jeg fordømmer terror - men kuffar er mindreverdig', eller 'vold i London kan ikke rettferdiggjøres, men selvmordsbomber i Israel er en annen sak', da er du også en del av problemet".  

Her kan følgende skytes inn om vår regjerings såkalte bekjempelse av ekstremisme. I 2015 ble det delt ut midler til "dialogtiltak og tiltak mot radikalisering" fra kulturminister Thorhild Widvey i Høyre. Statsråden mente at den iranstyrte moskeen Tauheed i Oslo, Maududi-moskeen Islamic Cultural Center, Det islamske forbundet (på terrorlisten til Emiratene), Minhaj ul-Quran (leder er Qadri, mannen bak dødsstraff for blasfemi i Pakistan), Central Jamaat-e Ahl-e Sunnat (uttalt jødehat), og Islamsk Råd Norge, er riktige kanaler for å forebygge at unge faller i feil hender.  

Cameron vedgikk i talen sin også det kulturelle sviket overfor muslimske jenter og kvinner. Kultursensitiviteten har fått råde, endog i møte med overgrepspraksiser som kjønnslemlestelse:

"Det gjør meg kvalm at det ble rapportert nesten 4 000 tilfeller av kjønnslemlestelse i landet vårt bare i fjor. Og 11 000 tilfeller av såkalt æresrelatert vold i løpet av de siste fem årene ? og det er bare de rapporterte tilfellene. Vi trenger et mer koordinert arbeid for å drive dette ut av samfunnet vårt. Flere tiltaler. (Vi må) slutte å vende det blinde øyet til basert på falsk kultursensitivitet. Hvorfor betyr dette så mye? Vel, tenk hva passiv toleranse sier til unge britiske muslimske jenter? Vi kan ikke forvente at de skal se styrken og den frigjørende kraften i våre verdier hvis vi ikke står opp for dem når de kommer under angrep".

I Norge har vi ingen tiltale for kjønnslemlestelse, selv ikke når det avdekkes at barn født i Norge er lemlestet. HRS spilte inn lovendringsforslag våren 2014 til Regjeringen som ansvarliggjør foreldrene. De plikter selv å beskytte barnet mot et slikt overgrep. Gjør de ikke det, skal de kunne dømmes. Konkret: En anmeldelsesplikt for foreldre/foresatte ved avdekket rituell legemsbeskadigelse av eget barn, med øvre strafferamme på for eksempel seks år, og der foreldre/foresatte som bryter loven også skal kunne risikere omsorgsovertakelse av barnet

Denne lovendringen skal kombineres med gjeninnføring av helkroppundersøkelsen.

For HRS er det fremdeles en gåte at ikke politikerne for lengst har grepet solid fatt i det faktum at tusener av barn og unge til enhver tid er i foreldrenes opprinnelsesland. "Bedre anti-integreringstiltak" finnes vel knapt. Ikke minst mener vi Stortinget må ta på alvor alle tiltakene vi la frem i rapporten "Norske barn i utlandet: Ute av syne, ute av sinn" (2004),  som vil holde de fleste av barna på skolebenken her i Norge, og også langt bedre innfri deres grunnleggende menneskerettigheter.  Potensialet for utvikling av ekstreme holdninger i denne gruppen burde enhver kunne se med bruk av noe fornuft og logikk.

I dag er det fremdeles slik at det er foreldres ubegrensede rett å bestemme barnets oppvekst  - om den så er på koranskole i Mogadishu. Dette kan ikke fortsette, ikke minst i lys av ekstremiseringen blant unge. Gjeldende lovverk, som §219, som handler om å nekte ektefelle eller barn integrering, må brukes aktivt. Det å erverve seg norsk statsborgerskap (for foreldre) må også bety at man pålegges plikter og ansvar og kan miste statsborgerskapet.

 

Islam. Den 11. landeplage, tiltak, islam, islam i Norge, islam i Europa, Medina-islam, totalitær ideologi, Mekka-muslimer, spiritualitet, våre venner, Aftenposten, grenser, militær, fremtid, politisk handling, haster, radikalisering, kjønnslemlestelse, tvangsekteskap, frihetsberøvelse, Hanne Sophie Greve, repatriering

Hvorfor stoppet asylstrømmen på Storskog?

Human Rights Service kan i dag avdekke at asylstrømmen over Storskog nok ikke ble stanset av regjeringsdiplomatiet. Ut fra våre kilder handler det hele først og fremst om én aktør ? en betjent i Politiets Utlendingsenhet ? som personlig utfordret "den russiske bjørnen".

Det har vært en rekke medieutspill om det som skjer over vår Schengengrense i Finnmark, Storskoggrensa, og forvirringen når stadig nye høyder. Regjeringen prøver å forklare den overraskende midlertidige returstoppen til Russland med at det viktigste likevel er at ingen asylsøkere lenger kommer over denne grensa, mot over 5.000 bare i fjor. Det heter at stoppen i asyltilstrømningen skyldes den "løpende dialogen" mellom myndighetene i Russland og Norge og den "felles forståelsen". I dag kan HRS avsløre at sannheten kan være en helt annen.

Lørdagskvelden den 23. januar kom det en overraskende, men dog intetsigende, pressemelding fra Utenriksdepartementet der det het "midlertidig stopp av retur over Storskog". Vi kommenterte denne under overskriften "Hva skjer over Storskog?", da den aktuelle pressemeldingen ikke kom med noe fullgodt svar. 

Det mest påfallende var utenriksminister Børge Brendes (H) konstatering av det gode samarbeidet mellom Norge og Russland, samt "vridningen" av budskapet. For det var ikke (den midlertidige) stoppen av retur til Russland som først og fremst ble fremhevet, men at asyltilstrømningen til Norge over Storskog hadde stoppet opp.

"Den løpende dialogen vi har hatt med Russland over lengre tid har ledet frem til en felles forståelse mellom våre lands myndigheter om håndteringen av situasjonen på Storskog. Denne forståelsen har bidratt til at den store og uakseptable tilstrømningen vi opplevde over Storskog i fjor høst, har avtatt", het det i pressemeldingen.

Det lyder tilforlatelig, men er det den fulle sannheten? Vi bestemte oss for å finne ut av hva som skjedde. Hvorfor stoppet plutselig syklende mennesker ? uten visum til Norge ? å forflytte seg fra Russland til Norge? Det stoppet til og med på dagen. Nærmere bestemt mandag 30.november i fjor.

PU-betjent tok affære

Spekulasjonene og utspillene i mediene har vært mange. Vi kan i dag avsløre at det høyst irregulære spillet på grensen ble stoppet av én person, en politibetjent fra Politiets Utlendingsenhet (PU), som satte foten ned og bestemte seg for at gjeldende regelverk skulle følges.

Asylstoppen synes altså helt og holdent aktøravhengig.

Fra flere hold er HRS fortalt følgende om dramaet i nord i fjor der rundt 5.500 personer tok seg fritt innover Norges grenser, den viktige Schengengrensa mot Russland: 150 til 200 meter fra grensen på russisk side, endog i et militært område, er det en grensebom (som den siste i rekken av tre grensebommer på russisk side). Der samlet folk seg ? langt de fleste med opphold i Russland. Ved denne grensebommen, altså den russiske grensestasjonen, ble personene låst inne og russisk politi tok passene deres. Russerne gikk deretter opp mot den norske grensen, gjennom en port som alltid er låst, og overleverte passene til norsk politi. Disse passene var altså ikke iført visumstempel til Norge. Beskjeden fra russerne var "værsågod". Det ble ikke engang nevnt at disse personene søkte asyl i Norge. Så kom personene syklende over til norsk side.

- Med en gang dette startet skulle beskjeden fra norsk side vært at disse menneskene ikke har visum til Norge. Dersom de skal søke asyl skal det skje i Russland. Men man var kanskje redde for politisk bråk dersom foten ble satt ned. Man snakker ikke "den russiske bjørnen" midt imot, var holdningen, sier en av kildene.

Bistand fra PU

Etter HRS' opplysninger sendte Østfinnmark politidistrikt ut en anmodning om bistand til PU i august/september 2015. PU er et nasjonalt særorgan med 950 ansatte, som bistår resten av politiet i utlendingssaker. Så er spørsmålet: Hvorfor trengte Østfinnmark politidistrikt denne bistanden?

HRS har blitt informert om at PU var på plass i Finnmark fra 15.september 2015. Lederen for PU-betjentene i Finnmark på dette tidspunktet var politioverbetjent Jørgen Granberg. Mye kan tyde på at man lokalt hadde mistet kontrollen med det som foregikk over Storskog, for eksempel uttalte Granberg til NRK i oktober at de hadde avdekket at mange av asylsøkerne hadde hatt opphold i lang tid i Russland og at flere er russiske statsborgere.

HRS har prøvd å få en kommentar fra Granberg om hvordan PU tolket situasjonen når de ankom Storskog, men blir bare henvist til presseavdelingen.

Granberg ble senere avløst av PUs politioverbetjent Tor Espen Haga. Til Dagens Næringsliv (11.november) fremholder Haga at det er mye juks blant asylsøkerne. Haga sier politiet har erfaring med at flyktninger har samordnet forklaringer på grensen og søkt om asyl for å komme inn i landet.

- Det er ikke sikkert dette fører til at flere får asyl, men det fører til at flere søker om asyl og belaster systemet. De skyver andre asylsøkere nedover i køen, folk som virkelig trenger beskyttelse kan bli skjøvet bakover i køen av folk som kan utnytte systemet og betale seg frem i køen, sier Haga, som sier den første korte samtalen politiet har på grensen er viktig.

- Vi må finne ut hvem de er, om de søker asyl, og hva som er grunnen til at de søker. Denne samtalen tar vi alene med dem, en for en, for å få deres egen forklaring. Vi ønsker ikke at noen skal styre forklaringene til de som er i gruppa. Spør du dem samtidig, så vil de kanskje se hva lederen eller den eldste svarer, sier Haga.

Vi har også vært i kontakt med Haga. Han presiserer at han "forholder seg lojalt til politimesteren i Finnmark" og ellers ikke vil kommentere saken.

Hvem bestemte så at det skulle bes om bistand fra PU? HRS antar at politimesteren i Finnmark, Ellen Katrine Hætta, benyttet tjenesteveien, det vil si via Politidirektoratet (POD). PODs hovedoppgaver er faglig ledelse, styring, oppfølging og utvikling av politidistriktene og politiets særorganer. POD er således politidistriktenes og særorganenes overordnede myndighet og nærmeste støttespiller, kan vi lese hos regjeringen.no.

Svært alvorlig situasjon

HRS har vært i kontakt med Finnmark politidistrikt der politimester Hætta har besvart en rekke av våre spørsmål skriftlig.

Hætta bekrefter at hun i begynnelsen av september sendte et varsel til POD om at de sto overfor en svært alvorlig situasjon. Hun benekter at det ble sendt en spesifikk henvendelse til PU. I denne sammenheng viser hun til at en av PUs oppgaver er å registrere asylsøkere, så det var naturlig at PU ble involvert i den situasjonen som oppsto.

Hvor fornøyd er dere med PUs bistand? 

- Vi er meget godt fornøyd. PUs medarbeidere har gjort en kjempeinnsats i en vanskelig situasjon under kummerlige arbeidsforhold på Storskog.

Ifølge våre kilder er politimester Hætta beskjeden her. Hætta skal tidlig ha advart mot det som utviklet seg ved Storskog, men det kan tyde på at det var "noen" som ikke tok det like alvorlig som henne.

Tok affære med statssekretæren som vitne

Kildene våre forteller at 30.november 2015 skjedde følgende: En ansatt i PU hadde fått nok av det irregulære spillet. Vedkommende gikk opp på grenselinjen der en russer kom med en ny ladning pass fra "flyktninger". Den kontante beskjeden som kom fra denne politibetjenten var:

Ingen passerer grensen uten visum i passet!  

En forfjamset russer måtte snu, med passene i hånd, og ta seg tilbake til "flyktningene" ved den russiske grensestasjonen.

Spillet var over. Ikke en eneste "flyktning" har siden denne datoen tatt seg inn i Norge over Storskogsgrensa. Som TV 2 nylig meldte: "Antall asylsøkere de siste to månedene: NULL", der det heter at den siste asylsøkeren som kom via Storskog ankom i slutten av november.

Daværende statssekretær i Justisdepartementet, nå statssekretær hos innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug (FrP), Jøran Kallmyr (FrP), var tilstede da den aktuelle politibetjenten tok affære.

Kallmyr bekrefter hendelsen overfor HRS og navngir også PU-betjenten.

Asyl?

Kildene forteller at mange av dem som til da hadde kommet snakket russisk, som en tannlege fra Midtøsten som sa rett ut at han kom til Norge etter over fem års arbeid i Russland. Men nå, som arbeidsløs, søkte han seg til det norske arbeidsmarkedet.

Tannlegen, som mange andre, nevnte ikke ordet asyl da de kom over grensen.

- Vi sto med lua i hånden overfor russerne. Det som skjedde var en blanding av uvitenhet om gjeldende lovverk og feighet, og redsel for "den russiske bjørnen". Denne mentale "krigen" fikk pågå i en og en halv måned, og den vil koste norske skattebetalere dyrt.

Kostnadene for de ca. 5.500 som ankom innen 30.november i fjor innbefatter så langt i hovedsak kost og losji, saksbehandling og eventuell uttransportering. Rundt 200 er allerede returnert, en del er forsvunnet og så er spørsmålet hva som skjer med de gjenværende og hvor mange av disse som eventuelt vil få opphold i Norge. Får 3.000 av disse varig opphold kan vi, med utgangspunkt i Statistisk sentralbyrås (SSB) tall for ikke-vestlige innvandrere, anslå ytterligere kostnader. Ifølge SSB vil hver ikke-vestlig innvandrer i gjennomsnitt gi opphav til statsfinansielle nettoforpliktelser på 4,3 millioner kroner. Da vil 3.000 bety en nettokostnad på i underkant av 13 milliarder. I tillegg kommer eventuell familiegjenforening. Så vi kan trygt slå fast at denne PU-betjentens handling har spart Norge for milliarder.

Men kostnadene er nå én ting, langt mer interessant er hva denne politibetjenten fra PU gjorde på eget initiativ, og var det virkelig det som fikk stoppet asylankomstene over Storskog ? som både statsminister Erna Solberg (H) og utenriksminister Brende har skrytt av er et resultat av godt samarbeid mellom Norge og Russland?


Da må vi ta veien innom både Russland, regelverk og praksis. 

Russland

Fra Debatten på NRK 28.januar er det verdt å høre på statsministerens forklaringer på hvorfor asylstrømmen over Storskog stoppet (første innslag), men mest av alt skal vi lytte til russereksperten Hans-Wilhelm Steinfeld.



Steinfeld påpeker at det er helt åpenbart for ham at de over 5.000 som kom over Storskog, er sluppet gjennom av i hvert fall regionale ledere med motiv om å straffe Norge på grunn av sanksjonene mot Russland (jfr. Ukraina/Krim-problematikken). Han tror ikke Putin står bak, "han var nok opptatt av helt andre ting", sier Steinfeld, og peker på at Putin i september (da asyltilstrømningen over Storskog virkelig startet opp) var på vei til FNs hovedforsamling der helt andre ting sto på dagsorden.

Steinfelds forklaring er således at det var noen "lokale ledere som skulle være best i klassen ? så slapp de dette løs". Han tror heller ikke at det ble noe klapp på skulderen fra Kreml til disse regionale lederne for å gjøre Russlands eldste grense til en konfliktgrense. Steinfeld viser blant annet til at grensen har over 200.000 legitime grensepasseringer per år (90 prosent russere, jamfør det Steinfeld senere i sendingen presiserer: denne grensen er den mest dramatiske i betydningen rikdommen på den norske siden og fattigdommen på den russiske siden) samtidig med at konflikten satte hele Barentsregion-samarbeidet i fare.

Konklusjonen er kanskje, som Steinfeld sier, at forholdet mellom Norge og Russland nok raskt vil normalisere seg etter denne "kalde krigen" ? hvis russerne får bestemme.

Så er spørsmålet: er det Norge som har rotet det til?

Regelverk og praksis

Mye kan tyde på det om vi ser på regelverket og ut fra hva denne politibetjenten gjorde den 30.november - og på hvilket grunnlag vedkommende gjorde det.

Storskogsgrensen reguleres av flere forhold, nedfelt i lover, regler, instrukser og ulike avtaler. La oss ta noen av de mest sentrale, ikke minst relatert til ansvarsforhold (NB: her kan du lese mer om regelverket med lenker).

Det er forbudt å overskride grensen uten tillatelse av vedkommende myndighet. Det fremkommer klart i for eksempel riksgrenseloven og i egen avtale med Russland. I grenseavtalen mellom Russland og Norge finner vi et eget kapitel om konflikter og hendelser ved grensen, samt hvordan dette skal løses. Det heter blant annet at ingen av landene "har rett til å nekte å ta personer tilbake når det er fastslått at de utilsiktet har gått over grensen".

Hvem som har hvilket ansvar fremkommer også i regelverket (instruks om samarbeidet om grenseoppsynet på landegrensen mellom Norge og Russland). Politimesteren i Østfinnmark har ansvaret for grensekontrollen (som igjen skal være i henhold til utlendingslovgivningen), samt å avdekke, stanse og forfølge straffbare forhold og verne om den offentlige orden og sikkerhet.

I utlendingsloven fremkommer hva som er formålet og hvordan grensekontrollen skal utøves. Her fremkommer også hvilke regler som gjelder for asylsøkere. Ikke minst gjelder det hva politimesteren og hva politibetjenter har myndighet til vedta, og hva som skal overlates til Utlendingsdirektoratet (UDI). Her viser vi spesielt til at politibetjenter kan treffe bortvisningsvedtak hvis vedkommende ikke kan fremlegge pass/gyldige reisedokumenter, mangler nødvendig visum og/eller er registrert i SIS.

Grensekommissæren (med sitt Grensekommissariat) er den som skal føre forhandlinger med russiske grensemyndigheter for å løse eventuelle konflikter og praktiske spørsmål vedrørende grensen, samt treffe de nødvendige tiltak for å hindre konflikter og forebygge hendelser i strid med gjeldende regelverk.

Det er med andre ord lite i veien med regelverket og avtalene.

I tillegg heter det fra Finnmark politidistrikt at det på mandag 30.november ble innført "framskutt passkontroll". Det betyr at kontroll av pass og reisedokumenter fremmes på grenselinja. Spørsmålet er bare hvorfor ikke det ble gjort lenge før. Uansett så dekker det ikke denne PU-betjentens handling, som nettopp avviste å ta imot passene uten gyldig visum.

Problemene synes dermed å ligge i svikt og endret praksis.

Hvem sviktet?

Spørsmålet er rett og slett hvem som har sviktet i sine oppgaver. Etter omleggingen av politidistriktene senhøsten ble Ellen Katrine Hætta utnevnt (27.november 2015) som politimester i Finnmark. Hætta har bred politifaglig erfaring. Hun har blant annet vært Østfinnmark politidistrikts politimester siden 2011, etter å ha vært konstituert politimester en periode før utnevnelsen. Hun har også vært politiinspektør og leder for retts- og påtaleavdelingen, samt statsadvokat for Troms og Finnmark. I pressemeldingen ved tiltredelsen het det blant annet:

? Den siste tida forteller oss det vi alltid har visst, at Finnmark ligger midt i verden, sier nyutnevnt politimester Ellen Katrine Hætta.

? Vi har siden september stått i en svært krevende situasjon på Storskog grensestasjon. Samtidig skal vi gjennomføre politireformen og etablere Finnmark politidistrikt. Det er to store og utfordrende oppgaver. Jeg er klar til å ta fatt på utfordringene. Den største fordelen er at vi har husene fulle av flinke folk, fortsetter Hætta.

På spørsmål fra oss om hvordan Grensekommissæren opptrådte under denne krisen, svarer politimester Hætta at "Grensekommissærens oppgave er å forvalte grenseavtalen av 1949 mellom Norge og Russland, og den har ikke noe med grensekontroll å gjøre. Hendelsene ved Storskog faller dermed utenfor Grensekommissærens ansvarsområde".

Når våre kilder viser til at noen tydeligvis var redd for at avvisning ved grensen kunne føre til politisk bråk og kanskje heller ikke kjente regelverket godt nok, kan alt tyde på at praksisen ble utvannet. Våre kilder frikjenner heller ikke Grensekommissæren i denne situasjonen. Forklaringen synes plausibel, spesielt når vi ser at én handling fra én politibetjent fra PU stoppet det hele ? på dagen.

Da tallene avdekket at det ikke kom noen asylsøkere i uke 42 (som startet med mandag 30.november), kunne NRK fortelle oss at UDI-direktør Frode Forfang på Twitter kom med følgende melding: "En hel uke uten noen asylsøkere over Storskog. Norske tiltak har hatt en tydelig effekt. Tiden vil vise om effekten varer."

26.november meldte NRK om at det skulle iverksettes en ny instruks for Storskog der det het at alle asylsøkere som har hatt opphold i Russland skulle avvises. Men denne instruksen var høyst sannsynlig helt unødvendig dersom gjeldende regelverk hadde blitt fulgt i utgangspunktet.

Opp mot dette bildet synes politikernes forklaringer på hva som stoppet asyltilstrømningen over Storskog å ikke være korrekt. Disse såkalte asylsøkerne skulle vært avvist ved grensen umiddelbart og det var ingen hindringer i veien for det. Forklaringen på dette er enkel. Russland anses som et trygt (om ikke perfekt) land. Dermed skulle heller ikke de med transittvisum i Russland sluppet over grensa. Men nettopp dette med Russland som "et trygt land" kan ha vært et usikkerhetsmoment. Det kan være at "bakkemannskapene" ventet på en politisk avklaring på dette, da ved at "Vi anser Russland som et trygt land" var å anse som et signal for å avvise dem ved grensen.

Dette forteller oss også hvordan vil skal forhindre asylsøkere via Storskog i fremtiden, nemlig ved å forholde oss til angitt regelverk og praksis. Samme regelverk og praksis kan innføres ved andre grenseoverganger, og vi vil da kunne ha langt bedre kontroll med asyltilstrømningen både i år og i fremtiden.

Dette i seg selv ordner derimot ikke returene. Der sitter fortsatt Norge med en utfordring. Men den synes selvforskyldt og nå prøver man å «ta æren» for at asyltilstrømningen over Storskog stoppet med å vise til "diplomatiet". Det spørs også om det er diplomatiet som vil være mest utslagsgivende for å få i gang returene.

Returene

Kanskje vi også her skal ta Hans-Wilhelm Steinfeld på ordet. Han sier i Debatten at Russland "aldri har hatt respekt for folk som slikker dem oppetter ryggen, så det er en dødslinje hvis man vil kommunisere med Kreml".

I morgen skal ekspertgruppen mellom Norge og Russland møtes.

Da er kanskje løsningen for rask retur å stenge Storskogsgrensen den perioden Norge trenger for å realitetsbehandle asylsøknadene via Russland. Dette mener nok statsminister Solberg er å legge seg flat for russerne, for "hvorfor skal vi blunke først til russerne" (jamfør Debatten NRK), men spørsmålet er om ikke russerne med stengt grense nettopp ville tatt dem som ureglementert kom over grensen i fjor så hurtig som mulig tilbake for å få normalisert forholdene i og ved Storskog.

Etter at denne artikkelen ble publisert på rights.no i dag av Rita Karlsen og meg, informeres vi fra kilder at politi ulike steder i landet med erfaring fra krisen på Storskog i fjor, er meget begeistret for at sannheten endelig kommer frem.   

Storskog, asylstrømmen den russiske bjørnen, Børge Brende, diplomati, Erna Solberg, Hans-Wilhelm Steinfeld, Politiets Utlendingsenhet, politibetjent, Grensekommisæren, visum, pass, russer, Russland

De bøyer nakken for totalitær ideologi

Vi kan takke politikerne, akademikerne og mediene for at vi i min levetid ikke får tilbake den personlige friheten vi tok for gitt.

På 30-tallet spurte Arnulf Øverland om vår tid er forbi. Jeg spør om det samme i boken Islam. Den 11. landeplage. Svaret mener jeg er at vi i min levetid ikke får tilbake den personlige friheten vi tok for gitt. Dette kan vi takke politikerne, akademikerne og mediene for. Knapt noen av dem gjør annet enn å bøye nakken i møtet med vår tids nye totalitære ideologi.



Den danske samfunnsrefseren Poul Henningsen (1894 ? 1967) sa det som det dessverre er: "Fremtiden: Alt hvad folk med ubehag nægter at høre noget om, bliver afgørende for vores vilkår årtier efter."

Dette utsagnet går som hånd i hanske med toneangivende mediers behandling av boken min om ureformert islams fremmarsj i Norge og Europa.

VG tier fremdeles, Dagbladet (bak betalingsmur) tidde lenge for så å tilkjennegi at de måtte krype til korset og anmelde boken, mens Aftenposten tok sin helt spesielle vri: Boken anmeldes ikke. Redaksjonen velger heller å kjøre ut en rekke stemmer som sår tvil om min person og bokens faktiske innhold.

Får raljere i kjent stil

Thomas Hylland Eriksen får raljere i kjent stil over to sider som påkaller svimmelhet. Europarådets Thorbjørn Jagland, kjent for å fremme Tyrkia som bevis for islams demokratiske egenskaper, har akutt behov for å peke på kristnes korstog for å slippe å ta i nåtidens "korstog". Muhammad Usman Rama er på sin side villig til å ty til løgner for å diskreditere bokens budskap. Nei, Eurabia-teorier er ikke nevnt i boken, ei heller at "muslimer stille overtar Europa med sin blotte eksistens" eller at "gravide muslimske kvinner er tikkende bomber". Sistnevnte påstand er et vulgært falsum og står milevidt fra mitt menneskesyn.

Det samme falsumet ser vi hos Mohamed Abdi, som vil ha alt fokus bort fra at mistrøstige ghettoområder i Europa domineres av muslimer, ikke hinduer, buddhister eller sikher.Espen Ottesen mener på sin side at det er "grunnleggende menneskerettigheter" at staten sponser moskeer ? også de som i dag forfekter totalitær ideologi, altså den islam som ble etablert av Muhammed i hans velmaktsdager i Medina?

Ett positivt innslag bør nevnes, tatt på initiativ fra Elin Ørjasæter, som skrev en meget god kommentar i samme avis, der hun sier at boken "har endret mitt syn på islam. Og dermed også på norsk politikk".

Hva er Aftenpostens motiv?

Jeg kjenner ikke til Aftenpostens motiv for denne behandlingen av en bok som folket med begjær har grepet. (Opplaget passerer straks 30 000.) Jeg har dog merket meg at to anmeldelser i nisjeaviser plasserer seg i motsatt kategori, begge forfattet av fritenkere med kjennskap til islam, Hallgrim Berg (Dagen), og Ole Asbjørn Ness (Finansavisen).

Da faren for å havne i kategorien selvforherligende er overhengende, skal jeg kun referere sistnevnte, som mener at boken har "skrevet seg inn i norsk litteraturhistorie. Anmeldere flest og prateklassen vil lyse henne i bann, slik de alltid gjør når en klassiker melder sin ankomst. Arnulf Øverland ville vært stolt av henne. Kulturradikalismen er død i Dagbladet, men denne boken gjør den levende igjen utenfor den avisens politisk korrekte ortodoksi".

Eller som en velkjent samfunnsdebattant skrev i SMS til meg: "Kan ikke huske en bok har gjort sånn inntrykk på meg noensinne." Vedkommende våget ikke si dette høyt (i mediene): "Jeg har en jobb jeg må beholde."

De frie ytringene er på retur

Nettopp. Frykten for å bli støtt ut av det gode selskapet har danset på scenen gjennom årene. Det til tross for at vi står overfor en ideologi som er i full kamp med alle de grunnleggende frihetsverdiene våre: Likestilling mellom kjønnene, likeverd mellom alle mennesker (uansett religiøs tro eller ei), religiøs frihet (ikke minst retten til å konvertere bort fra islam eller falle fra), og alle friheters mor, ytringsfriheten.

De frie ytringene er på retur i møtet med Muhammeds islam etter at islams tidsregning startet da han gikk fra en fredelig forkynnerrolle i Mekka til han løftet sverdet i Medina i 622 og befestet posisjonen som militær, politisk og juridisk leder. Da sørget han for å slakte dem som opponerte mot ham og hans islam.

Det er denne epokens islam som har forrang i sunni- og sjiamoskeer generelt i Norge. Kvinners frihet er likeledes på retur i det offentlige rommet, særlig grunnet menn med bakgrunn i islams stamme- og æreskultur, grelt bevist på nyttårsaften i Europas storbyer.

Det samme gjelder friheten til dem jeg har dedikert boken til, jødene. Det finnes knapt en vesteuropeisk jødisk institusjon, inkludert barneskoler, som ikke er under politibevoktning. Forstår man hvilke paralleller dette er til 30-tallet?

Taktikken til dem som har omtalt boken kritisk, har videre vært å peke på detaljer som skal være feil. Selvsagt finner man feil i en bok på 332 sider med 658 fotnoter. Alle bøker har feil. Men ingen har funnet feil som endrer en millimeter av budskapet. Det hele blir derfor noe stakkarslig når eksempelvis Morgenbladets anmelder, Olav Elgvin, finner et sitat som må være feil datert.

Selv bøker har sin begrensning

Jeg kunne selv gå til fotnote 17, hente frem bokreferansen i hyllen min, bla opp på side 101 og konstatere at 2002 hadde blitt til 2012. Virkelig en stygg brøler. Men hva sto i sitatet? Det tidde Elgvin om.

Den europeiske Brorskapsmannen Tariq Ramadan sier følgende, en mann som typisk fremheves som en "moderat" muslim av Elgvin-segmentet: "Vi ville ikke være troende hvis ikke islam var rettesnoren for livene våre, hvis ikke Koranen var grunnloven for samfunnene våre, hvis ikke den islamske loven styrte alle våre anliggender." Slik taler en fundamentalist.

En annen taktikk er å vise til hva jeg ikke skriver. Det er bare å beklage at selv bøker har sin begrensning. Men den hendelsen etter lanseringen som jeg ler hjerteligst av ? tross alvoret ? er redaktør Torry Pedersens håndtering av Årets navn i VG.

Pedersen var åpenbart så fortvilet over at jeg ledet konkurransen med betydelig margin etter at folket stemte meg frem, at avisen i tospann med TNS Gallup fant det rimelig å gjøre en spesiell vri i den avrundende meningsmålingen. Som det sies i en e-post til meg fra en person jeg aldri har snakket med:

"Det er påfallende at de i beskrivelsen av kandidatene har en ekstrem nøktern beskrivelse av én kandidat, og jublende positiv om de ni andre. Jeg har arbeidet i norsk gallup med spørreskjema, og dette hadde ikke kommet til første utkastrunde engang. Det er nesten parodisk hvordan de har rigget denne avstemningen."

Angsten i de politiske korridorene

Langt mer alvorlig er det dog at enkelte debattanter tillegger boken et budskap om muslimer som en monolittisk størrelse. For meg som (med-)menneske og fagaktør, har det gjennom årene vært avgjørende å skille de frihetsorienterte vennene våre fra dem som ideologisk underkaster seg Muhammeds regime ved makten.

I boken gjør jeg det tydeligere enn noensinne ved å peke på forkynneren i Mekka sitt rent teologiske budskap opp mot den voldelige lederen i Medina ? to diametralt ulike personer og epoker. Mang en Mekka-muslim har satt pris på dette skillet. Porten åpner seg for dem inn i det folkelige fellesskapet.

Angsten for å gripe faktuelt fatt i vår tids største verdifare, har bitt seg fast i de politiske korridorene også. Den britiske eksstatsråden George Walden (De konservative) forklarer hvorfor politikerne ikke snakker sant om islam:

"Jeg ville være til de grader alarmert av situasjonen (rundt islam i Europa, min anm.), at jeg ville gjort alt i min makt for å late som om den var under kontroll. Det er opp til politikerne å spille søt musikk under en krise (?). Det de i alle fall ikke kan si, er at vi står overfor en trussel som vi ikke ser noen ende på fordi den i bunn og grunn skyldes et sivilisasjonssammenstøt. Vi fortalte sannhetene om IRA, men om det islamske problemet lyver vi."

Stanghelle unngår å nevne islam

Gjennom årene har jeg merket meg at Aftenpostens toneangivende redaktør, Harald Stanghelle, beleilig unngår å nevne islam. Tydeligst kom dette frem etter attentatet mot den danske islamkritiker Lars Hedegaard i 2013. Her advarer Stanghelle ? uten å berøre religionens navn ? mot "en kjede av trusler mot ytringer som hates". Stanghelle frykter "et innskrenket ytringsrom". Vi kan "en dag våkne opp til et samfunn der det liberale tidsvinduet er lukket igjen".

Det liberale tidsvinduet er allerede i ferd med å lukkes. Det er ikke minst «Stanghellene» som kunne reversert utviklingen. Men de tør eller orker ikke ta den personlige risikoen? Stanghelle fikk boken samme dag som den ankom landet. Spørsmålet er hvordan vi skal tolke tausheten.

Publisert på nett i går, i papiravisen til Aftenposten i dag.

Aftenposten, kronikk, Islam. Den 11. landeplage, Arnulf Øverland, islam, islam i Norge, totalitær ideologi, Mekka, Medina, Elin Ørjasæter, Hallgrim Berg, Ole Asbjørn Ness, Harald Stanghelle, redsel,

Islam. Den 11. landeplage - nytt opplag før lansering!

Interessen for min nye bok, Islam. Den 11. landeplage, er formidabel. Forhåndssalget har vært så høyt (nærmer seg 2 000 eksemplarer), at et nytt opplag på 3 000 bøker bestilles i formiddag. Jeg er så takknemlig og glad for det fantastiske engasjementet blant folk, et engasjement jeg tror handler om to forhold:

1. Islam har raskt vokst frem i Norge, en lovreligion som krever særbehandling og er meget synlig i det offentlige rommet gjennom klesdrakt, særkrav og stadig flere moskeer. Folk undrer seg: Hva med fremtidens Norge? Hva med våre frihetsverdier som likestilling, religiøs frihet og ytringsfrihet?

2. Den dramatiske folkevandringen fra islamdominerte land til Norge og Europa forsterker bekymringen for islams potensial for økende makt i Norge, en religion som ikke har gjennomgått en humaniserende og siviliserende reformasjon. 


I morgen lanseres boken i litteraturhuset i Fredrikstad, byen der bokens prolog åpner:

En gate strekker seg langs Glommas utløp i det lille tettstedet Lisleby. I 2015 fikk dette vesle stedet verdens oppmerksomhet. Hvorfor tok reportere i New York Times turen over Atlanterhavet til Fredrikstad og Lislebyveien? 

Sju unge menn, deriblant Torleif Abdul Sanches Hammer, Abu Edelbijev og Abdullah Chaib, vokste opp nettopp her, i og ved Lislebyveien. Alle syv med høyst forskjellig familiebakgrunn. Alle med ulik etnisk bakgrunn. Flere av dem også med ulikt religiøst opphav. Men de unge mennene møttes i et fellesskap: Drømmen om å kjempe jihad, hellig krig, for Den islamske staten (IS) i Syria og Irak, en drøm som gikk i oppfyllelse.

Kulturpersonligheten Hallgrim Berg, tidligere stortingspolitiker for Høyre og selv forfatter av to bøker om islam, har lest boken min. Berg sier: 

Vår vestlege sivilisasjon er i fare. Hege Storhaug overbeviser.

 

 

 

Islam. Den 11. landeplage, 2. opplag, lansering, islam, folkevandring, bekymring, frihetsverdier, likestilling, ytringsfrihet, religiøs frihet

Kan ordførerkandidat anbefale ekstremisme?

Hvis du er en "likandes kar", kan du dermed like og anbefale hva du vil - uten at noen stiller deg spørsmål? Det virker sånn.

Ordførerkandidat i Oslo for Miljøpartiet De Grønne, Shoaib Sultan, er ansatt som ekspert på ekstremisme i Antirasistisk senter (ARS). I denne posisjonen anbefaler Sultan og Antirasistisk senter unge nordmenn som ønsker å konvertere til islam å søke medlemskap i Det islamske forbundets moské, Rabita.

HRS har tidligere, i en rekke artikler, avdekket hva Rabita-moskeen står for, og vi har dessverre ikke registrert at ARS har trukket tilbake sin anbefaling av moskeen.

Tvert i mot. På Facebook "liker" ARS` representant Sultan både Rabitas skole og den nye ungdomsorganisasjonen deres. Det Islamske forbundet har nemlig ganske nylig slått sammen sine tre underorganisasjoner for ungdom; Rabitas Unge, Ung Muslim og Jenter i Fokus. Den nye paraplyorganisasjonen heter nå Norges Unge Muslimer.

De skriver om seg selv på Facebook:

- Organisasjonen har som mål å bidra til utviklingen av kompetent og veltilpasset ungdom som er like trygg på sin muslimske så vel som norske identitet. Videre skal organisasjonen motvirke radikalisering blant norsk-muslimsk ungdom samt være en sentral aktør i bygging av broer mellom norske muslimer og storsamfunnet.

Så viser det seg at disse unge inviterer samme type ekstreme predikanter som islamistgruppa Islam Net pleier å invitere eller anbefale. Predikanter som skiller mellom "oss" og "dem"; mellom muslimer og "kuffar" (vantro), og som åpent sier de vil erstatte norsk demokrati med en islamsk stat.

Norges Unge Muslimer har et stort forestående arrangement: Ummah-konferansen, 24. og 25. oktober.

Til denne konferansen har de invitert blant andre Kamal El Mekki.

Han sier i et opptak om muslimers forhold til ikke-muslimer/kuffar:

"I have come to know that some of the women of the Muslims have come to wear the clothes of the kuffar. Fear Allah, fear Allah and forbid that and allow anything besides it. We're an ummah. We're a seperate Ummah. We're distinct - and it's not befitting for us to want to follow those of the kuffar and so on."

Han reklamerer for Saudi-Arabia og synes at landets islamske strafferett er et system til etterfølgelse:

"I always use the example of the drug dealer in Saudi Arabia. What happens to the drug dealer in Saudi Arabia? Yeah it's executed, That's great, I think we should do that in the United States. Then how many cool drug dealers will be driving their vehicles with their heads cut off? It'll be excellent - fantastic, great deterrent. So our system works. It's been proven to work. It's a good deterrent. That's how it works, it's scary and it's a deterrent, yeah? Nobody wants their hand cut off, so it's not worth stealing."

Og den lille bagatellen med dødsstraff for utroskap blir oppveid av alt det gode som den islamske staten medfører, sier han:

"So yes, don't spend all your time talking about sharia and we'll kill the adulterer, have you ever committed adultery by the way? This is what we will do to you in an Islamic state, we dig a hole - OK wait a minute, not necessary. These are the boundaries so what if we sell the other part of the sharia, there will be justice, there will be no poor people, no one will go to be hungry, there will be no corruption, no bribes, anything like that."

I tillegg forklarer og forsvarer denne predikanten dødsstraff for dem som forlater islam. Han påstår at homofili er "et ønske - ikke en rettighet", forsvarer at muslimske krigere tar slaver og omtaler kvinneforkjempere som: "Crazy radical feminists' - women who believe they should be able to do the same jobs as men."

For "å bygge broer og skape identitet" har Norges Unge Muslimer i tillegg innvitert den islamistiske "brobyggeren og identitets-skaperen": Waleed Abdulhakeem. Han er tilknyttet Det Muslimske Brorskap i Canada, og er "professor" ved Al Maghrib instituttet. På dette instituttet er han kollega med et par andre predikanter som har vært på besøk i Norge og "spredd forståelse og toleranse". Et eksempel er Said Rageah, som vil at Allah skal tilintetgjøre fiender av islam, og som mener at jøder og kristne er "forbannet". Et annet eksempel er Abdullah Hakim Quick. Han insisterer på å drepe homofile, med begrunnelsen; - Jeg har ikke tenkt å forandre min religion.

Et tredje eksempel er Saeed Algadi/Saeed Al-Gadi. Han mener at full ansiktstildekking bør bli påbudt for unge kvinner og at kvinner ikke har lov til å være i samme rom som en mann, ikke engang mannlige medlemmer av ektemannens familie, hvis ikke ektemannen hennes også er tilstede. Han ble invitert av Rabita for å holde et foredrag under arrangementet "Jenter i fokus" i februar 2014 og opptrådte i mars samme år på Islam Nets "Fredskonferanse".

Hvorfor "liker" Antirasistisk senter og Oslos ordførerkandidat denne moskeen og dens ungdomsorganisasjon med sine ekstreme hatpredikanter? Hvorfor anbefaler de ungdom å oppsøke nettopp denne moskeen, når det avsløres gang på gang at de bedriver anti-integreringsarbeid og undergraving av demokratiet på linje med Islam Net? Finnes det ikke alternativer?

Jeg spør. Har velgerne krav på et svar fra ordførerkandidaten Sultan?

Shoaib Sultan, Rabitamoskeen, Det islamske forbundet, ekstremisme, hatpredikant, anbefaler, Facebook, Norges Unge Muslimer, konvertitter, konvertere, islam, islam i Norge, sharia, sharia i Norge, Islam Net, Fredskonferansen, ordførerkandidat, MDG

Sjokkerende propaganda i NRK

NRKs Viggo Johansen er en journalist jeg generelt har respekt for. Nettopp derfor ble jeg overrasket over hans opptreden i Søndagsrevyen i går. NRK kjører opp et gigantisk bilde av den døde treåringen Aylan, som vi alle nå vet bodde fredelig i Tyrkia, for å illustrere "flyktningkrisen". Ikke ett ord fra Johansen om realitetene bak det tragiske fotoet. Og hvorfor spør ikke mediene hvorfor deler av den islamske verden kollapser?



Utenriksminister Børge Brende var kalt inn til Søndagsrevyen i går. Viggo Johansen åpner slik (32 min. 20 sek.): "De sterke bildene fra flyktningkrisen de siste dagene har påvirket folk veldig sterkt. Kanskje aller mest bildet av tre år gamle Aylan Kurdi. Og utenriksminister Børge Brende, velkommen hit, hvordan påvirket dette bildet seg?

Ja, det er rett og slett hjerteskjærende," svarer Brende, og fortsetter langs samme malen.

La oss tenke tanken høyt. Hva om Brende hadde svart slik: Men kjære deg Viggo Johansen, dette bildet handler jo om en gutt på tre år som hadde bodd nettopp tre år i fredelige Tyrkia. Vi må spørre oss: Hvorfor ligger dette forsvarsløse barnet på denne stranden, dertil uten redningsvest?

Vel, hadde Brende åpnet slik, så hadde vel medie-Norge gått moralsk amok. Men du verden så interessant det hadde vært å se Johansens reaksjon! Hadde han stotret et ja, men...?

Å prøve å være realist i disse dager er ikke en hyggelig rolle å innta. Jeg kjenner dog at jeg er dypt frustrert over tilstanden i mediene. Hvor er den kritiske fornuften?

Europas botsgang er massiv. Vi skal straffes for alle fortidens forbrytelser? Korstogene, slaveriet, kolonitiden og, ikke minst, nazismen. Barn som fødes i dag skal gå samme botsgang som forfedrene våre. Det er jo helt logisk, ikke sant?

Den franske filosofen Pascal Bruckner har tatt et durabelig oppgjør med den europeiske selvpiskingen i boken Botferdighetens tyranni. Et essay om Vestens masochisme. Boken åpner med denne kanonaden: "Hele verden hater oss, og det har vi fortjent. Dette er hva de fleste europeere tror, i alle fall i vest. Vårt kontinent er blitt hjemsøkt av angerens plager helt siden 1945. Vi ruger over tidligere grusomheter, kriger, religionsforfølgelser, slaveri, imperialisme, fascisme, kommunisme. Hele Europas historie kan synes som en eneste lang liste av mord og plyndring som har ført til to verdensomspennende konflikter, for ikke å si et utrettelig selvmord. Grusomheter uten sidestykke, industrialisering av mord i stor skala i nazistenes og Sovjetunionens leire, blodige sjarlataner som oppkastes til massenes idoler, radikal ondskap forvandlet til byråkratisk rutine, slik er status."

Bruckners lidelsesberetning fortsetter slik: "Arme Europa. I går som i dag stiger det en liklukt fra henne, hennes fortid klistrer seg til nåtidens spedalskhet. Den vender stadig tilbake som symptom, hva enn hun gjør. ? Vi betaler for uminnelige tiders besudling, vi er skyldige med tilbakevirkende kraft i grusomhetene våre forfedre eller andre begikk. Vi får si med salmesangen: 'O Gud, rens meg for de synder jeg ikke vet om og tilgi meg min nestes'."

Skulle man tro denne europeiske eliten er kontinentet vårt fremdeles ondskapens fremste scene på kloden. Det denne eliten uelegant snur ryggen til, er at Europa tross alle sine historiske mangler og feil maktet å beseire sine fortidsuhyrer, være seg slaveriet, kommunismen, fascismen eller nazismen. Evnen til selvkritikk var muligens en av de viktigste fruktene som Opplysningstiden avlet frem.

Europa, menneskerettighetenes vugge, klarte å frigjøre seg fra fortidens synder og konflikter.

På det europeiske kontinentet vokste det derfor frem frie, fredelige, velstående, egalitære stater, uslåelige i et historisk verdensperspektiv. Som Bruckner ublygt formulerer det: "Hvis Europa har noe å lære resten av verden, er det i måten fiendtlige broderfolk, som tidligere drepte hverandre, har klart å rehabilitere seg på kanten av stupet, og fått slutt på uforsonlige konflikter. Derved har de bevist at selv den bitreste arv kan overvinnes."

Nettopp evnen til selvkritikk og til å løse problemer gjennom selvransakende samtaler, er en av den islamske verdens ømmeste akilleshæler. Tidligere i år hadde jeg en samtale med en diplomat med fartstid i islamske stater. I møter med eksempelvis saudiske sjeiker er det for sistnevnte et yndet tema å trekke frem Europas (grusomme) korstog. Når denne diplomaten forsiktig hinter om at disse korstogene ikke kom ut av det blå, men at de var et tilsvar på islams voldsomme erobringer av det som hadde vært kristen grunn i århundre før islam så dagens lys, er reaksjonsmønsteret påtakelig: Dette er en helt ny tanke for dem! At muslimene/araberne skulle ha noen som helst medskyld, eller noen som helst grunn til anger for sine voldsomme erobringer, er rett og slett en idé tilhørende en annen klode. Selvransakelse fremstår som en fullstendig umulig øvelse, fortalte diplomaten.

Hvorfor har det gått så forferdelig galt i store deler av den islamske verden, som nå får dramatiske konsekvenser for Europa? Svaret er en hel bok, men jeg skal korte det ned til følgende: Overordnet er svaret at islamdominerte områder stort sett er et stammeterritorium holdt sammen av brutale diktatur. Når diktatoren faller, da faller også området sammen. Det er jo nøyaktig dette vi alle dessverre har kunnet observere siste få årene i Midtøsten. Dette skjer fordi;

  • islam vektlegger det muslimske fellesskapet, ikke det norske, det pakistanske eller det egyptiske fellesskapet. Islamdominerte land tenderer til å konservere klan- og stammestrukturer. Å høre til klanen eller stammen er langt viktigere enn tilhørighet til en nasjonalstat.
  • Islamske land hektet seg selv av den teknologiske utviklingen lenge før den industrielle revolusjonen i Vesten. Islam kom i maktposisjon allerede på 1100-tallet gjennom den totalitære filosofen al-Ghazali, som kuttet alle bånd til den kritiske fornuft og rasjonalitet. Dette fikk selvsagt dramatiske økonomiske konsekvenser, og økonomisk underutvikling er konfliktskapende.
  • Islams legitimering av voldsbruk mot de som defineres som ytre fiender, inkludert verdslige makthavere, er også en forklaringsfaktor man ikke kan overse. Alle førmoderne religioner har legitimert voldsbruk og/eller ulike former for undertrykking. Dette kjenner vi jo godt fra tekster i Det gamle testamentet. Men islam har et større problem enn de andre verdensreligionene.
  • Da er vi kommet til islams akilleshæl, den militære lederen for en "krigerstat", Muhammed. Han står altså i en helt annen tradisjon og posisjon enn Jesus og Buddha, som ikke hadde verdslig makt. I Medina ble Muhammed en såkalt eksemplarisk enehersker på alle områder.
  • Karikaturkrisen i 2006 viste hvor trangt rommet er for islamske ledere i forhold til å diskutere islamsk teologi. At islam ikke har gjennomgått en reformasjon eller opplysningstid gjør saken enda vanskeligere.
  • Voldelig islamisme startet med Brorskapet i 30-tallets Egypt. Slagordet var (og er fremdeles) "Allah er vårt formål, budbringeren er vår leder, Koranen er vår lov, jihad er vår vei, døden for Allahs sak er vårt høyeste håp." Budskapet fra Brorskapet og andre grupper som har sprunget ut av denne bevegelsen, er ikke til å misforstå: Hele samfunnet skal innrettes etter kun en kilde, islams tekster. Det kan koste oss svært dyrt om få år.

Slike moment som nevnt her er ikke til diskusjon i norske medier. "Diskusjonen" er hvordan vi kan redde flest mulig hit fra islams kollapsede hus.  Konsekvensene av den demografiske endringen i Europa i et verdiperspektiv og i lys av nasjonsbygging, er forvist fra debatten.

islam, Europa, migrasjonsbølge, flyktninger, islam i Europa, demografi, kollaps, Brorskapet, al-Ghazali, NRK, Børge Brende, Viggo Johansen, propaganda, Aylan, Tyrkia

Med håp om en mer redelig debatt

Hva var budskapet i gårsdagens artikkel jeg skrev om avtalen om å hente 8 000 syrere (pluss familiegjenforeninger) i løpet av de tre neste årene? At det ikke foreligger en eneste verdimessig konsekvensanalyse på Stortinget av innvandringen fra land i Midtøsten, et område i dagens verden som lider under ideologisk utarming. Det som dog foreligger er flere undersøkelser i Europa som alle peker i negativ retning, særlig i et kvinneperspektiv. Derfor fremstår det politiske lederskapet som korttenkt og kun opptatt av å overby hverandre i tilsynelatende godhet. Og de slipper unna å utvise ansvar, fordi de kan kjøre i tospann med mediene.

Kunne jeg skrudd klokken tilbake 24 timer, og hatt tid til å tenke meg om, så hadde jeg ikke vinklet artikkelen som jeg gjorde. Den ble skrevet mens siste forhandlinger pågikk, der Stortingets krav om 10 000 syrere neste to år lå på bordet.

Resultatet ble altså 8 000 syrere over tre år. Pluss et ukjent antall familiegjenforeninger.

Nei, vi får ikke det gamle Norge tilbake, men hva gjør vi for å skape et godt liv for Norges innbyggere i tiden som kommer?
Nei, vi får ikke det gamle Norge tilbake, men hva gjør vi for å skape et godt liv for Norges innbyggere i tiden som kommer?

 

Undersøkelsen jeg vinklet tittel og ingress på, er en online-undersøkelse, altså der folk selv aktivt går inn og gir beskjed om meningene sine. Undersøkelsen viste at 81 prosent av al-Jazeeras respondenter (hvor som helst i verden) uttrykker støtte til Den islamske staten. Selvsagt betyr ikke det at 81 prosent av syrere støtter IS. Der skulle jeg vært tydelig, og jeg beklager at jeg ikke var nettopp det.

Poenget mitt, og som kommer tydelig frem i PEW-undersøkelsen jeg også pekte på i går, er at det er en voldsom støtte i arabiske land til shariastyrte samfunn, hele 90 prosent i eksempelvis Syrias naboland Irak. (Grunnet krigssituasjonen i Syria foreligger ikke tall siste årene fra dette landet, men at holdningen skulle være dramatisk annerledes i Syria, ville vært meget oppsiktsvekkende.)

Så tror politikerne at å hente tusener på tusener fra dette området ikke får verdimessige konsekvenser for Norge?

Dette bør også anmerkes: De siste dagene har jeg vært tett på jihadist- og moskémiljø i Norge og ofre for deres metoder. Å vitne på nært hold råskapen og viljen til å ofre livet til svært sårbare unge sjeler i blant annet kampen for Den islamske statens fremmarsj, har rett og slett vært sjokkerende. Til og med for meg som har vært ute en vinternatt innen innvandringens negative konsekvenser mang en gang siste over 20 årene. Opplevelsen som har dominert disse dagene har vært, kort summert, slik: Det har raknet. Myndighetene klarer ikke å ha oversikt og kontroll lenger, for det er blitt så mange som jobber mot demokratiets verdier og menneskerettighetene, og som er villige til bruke de mest kyniske metodene man kan forestille seg.

Akkurat den tilstanden jeg var i også i går, skulle fortalt meg at uansett hvor berettiget kritikk av politikernes mangel på forståelse for alvoret er, så burde jeg enten tidd stille og latt den verditomme humla suse videre, eller hvis jeg absolutt måtte si fra, så skulle artikkelen i alle fall vært gjennomgått av mine kollegaer. Så jeg har ingen problem med å ta selvkritikk på dette, tvert om.

Men vil politikere, medier og de med sterke meninger, uten at meningene følges av dokumentasjon og velfunderte analyser, ta selvkritikk? For hvor er analysene og dokumentasjonen på at det har gått så greit i Norge med innvandring fra kulturer der menneskerettigheter langt på vei er et ukjent begrep, mens sharia er det motsatte? Kan vi spørre politikerne og mediene hvorfor de ikke er interessert i denne debatten, ikke minst i et perspektiv på et tiår eller to frem i tid? Hvor er vi da? Hvilke tegn tyder på at dette går bra? At vi får til å skape et samfunn med høy sosial integrasjon på tvers av nasjonal opprinnelse, og der islam blir reformert og mister makten over individet?

Nina Hjerpset-Østlies siste artikler fra forsteder i Sverige (her er en av dem), der muslimske kvinner på innsiden forteller at de lever i en ufrihet i det offentlige rommet som er verre enn landene de flyttet fra, forteller oss tydelig hva som skjer når innvandringen fra mislykkede stater er høyere enn muligheten for å få til en reell verdimessig integrering. Artiklene burde vært spikret opp på Stortingets oppslagstavler og i alle medieredaksjoner i landet vårt.

Selvsagt foregår den samme sosialreligiøse kontrollen og tvangen i Norge, endog på mindre steder, men ikke i samme omfang som i Sverige. Det er nettopp det som er så urovekkende: Fra alle sentrale land i Europa kommer samme budskap om at integreringen går dårlig av grupper (generelt) fra den islamdominerte verden, men dette skal ikke tas på alvor? Er det fordi denne sosialreligiøse kontrollen rammer jenter, kvinner og homoseksuelle ? ingen av dem maktfaktorer i samfunnene våre?

Mange ser ikke ut til å forstå at det å støtte sharialovverk, særlig straffelovene (om frafall, blasfemi, sex utenfor ekteskap, tyveri), er tvillingen til Den islamske staten. Ikke enegget tvilling, men tvilling. Forskjellen kan summeres opp ved å se på to kjente grupper i Norge: Profetens Ummah (IS), og Islam Net (drømmen om en islamsk stat som er shariastyrt stat på alle nivå).

I den britiske undersøkelsen Living Apart Together fra 2007, ser vi alvoret, og dette er altså for åtte år siden, i et Storbritannia som er blitt ytterligere radikalisert siden den gang.

  • 28 prosent foretrekker sharia-lov fremfor britisk lov, mens i alderen 16-24 år er andelen 37 prosent
  • 51 prosent mener muslimske kvinner ikke skal gifte seg med ikke-muslimer
  • 43 prosent mener muslimske kvinner ikke skal gifte seg uten tillatelse fra sin mannlige verge
  • 31 prosent mener apostasi (frafall fra religionen) er kriminelt og bør straffes med døden
  • 61 prosent mener homoseksualitet skal være ulovlig;
  • 13 prosent i aldersgruppen 16-24 år beundrer al-Qaida.

I undersøkelsen Muslimer i Danmark, mener 17 prosent at sharia bør integreres i dansk lov, og eksempelvis vil 56 prosent ha forbud mot religionskritikk. For å nevne noe.

Politisk islam er Norge og Europas største utfordring i årene foran oss. Kampen om Europas sjel vil pågå i minst et par generasjoner. Utfallet vet ingen. Vi har hatt denne ideologien på innsiden i moskeer og bevegelser gjennom flere tiår og ideologien har bredt om seg. Nå forsterkes den ytterligere av ikke minst etableringen av Den islamske staten, med tusener av krigere fra Europa og en ikke ubetydelig støtte på kontinentet, som eksempelvis denne analysen viser.

En politikk som mangler saklig og faktuell begrunnelse, må nødvendigvis forvente å bli møtt med kritikk som også går over grensen. Det bør ikke minst grenseløse politikere, i dobbel forstand, forvente seg. Så kan jeg jo håpe at jeg selv har lært noe mer om å holde fast ved det HRS alltid har gjort: å møte opp i debatten skodd med fakta og saklighet.

 

hits