Norge tillater flerkoneri ved innvandring

Somalieren Adil A. Omar har fått opphold som flyktning. Foreløpig har Omar hentet kone og syv barn på familiegjenforening. Men han er ikke fornøyd. Nå vil han også ha barna til kone nummer to til Norge. Det kan han nok få til. Da snakker vi ikke lenger bare om gjenforening, men vi snakker om familiesplitting. For hva har gjenværende kone og barn å si i sakens anledning?

Det er forhåpentligvis en kjent sak at menn med fast opphold eller statsborgerskap i Norge, kan hente alle barna han måtte ha verden rundt til Norge. Dette tok vi opp med Stortingets kommunalkomité (som har ansvar for innvandring og integrering) allerede i 2003. En mann kan i teorien ha 100 koner og/eller elskerinner rundt forbi på kloden, og alle barn som fødes i disse forholdene kan innvandre til Norge. Statsborgerskapsloven sier nemlig at barnets statborgerskap følger farens. 

Siste ut til å nyte godt av denne og liknende ordninger, er Adil A. Omar fra Somalia. Etter to år i Mandal har han nylig fått kone nummer en og deres syv barn på familiegjenforening. Nå er det familiesplitting som står på hans agenda.


Faksimile, Fædrelandsvennen 30. august.

30. august meldte Fædrelandsvennen nemlig dette (ikke på nett):

Han har altså fortsatt to barn tilbake i Somalia på to og fire år, som han nå jobber for å få hit. De to barna har han sammen med sin andre kone.

- I Somalia er det lov å ha fire koner, forklarer han.

Han sier at ettersom Norge ikke tillater flere enn en kone, skal hun som er i Somalia bli igjen, mens barna skal hit.

- Jeg håper å få de til Mandal ganske raskt, kanskje allerede i høst, sier Adil.

Hva har mor i Somalia å stille opp med? Småbarna skal tas fra henne? Hvem skal ta seg av dem hvis de kommer til Norge? Omar eller kone nummer en? 

I ekstrempatriarkalsk, islamsk stammekultur har mor så godt som ingenting å stille opp med.

Dette verdisynet støtter altså norske politikere opp under?

Hva så med barna? Vil de skilles mor? Er det humant? Det bryr ikke norske myndigheter og politikere seg om? Å komme til Norge trumfer visstnok alt annet. Og hva med hvilke signal som sendes ut til andre bigamister med ønske om å flytte til Norge?

Hvis Omar får gjennom kravet sitt om nok en familiegjenforening, vil de to småbarna og moren i Somalia deretter kunne søke familiegjenforening i Norge? Er det noe i regelverket som er til hinder for det?

Millionkostnader

I 2013 la Finansavisen et dramatisk regnestykke på bordet.  Finansavisen viste livsløpskostnader for den enkelte innvandrer, og dennes forventede etterkommer i periode 2015 til 2100. Tallene forutsatte at innvandrerens norskfødte etterkommere ble perfekt (økonomisk) integrert, og at alle har like stort konsum av offentlige tjenester som snittet i Norge, en forutsetning SSB selv kalte diskutabel. Per somalier var tallet i 2013 hele 9 millioner kroner i kostnader per innvandrer (i dag er det høyere). Altså kan vi forvente minimum 81 millioner kroner i utgifter på den foreløpige innvandringen gjennom Omar, fra et land der den store majoriteten som kommer ikke er reelle politiske flyktninger, altså politiske dissidenter. Plusser vi på to barn til, er vi på 100 millioner kroner. 10 slike familier, og vi er på 1 milliard kroner.

En annen lyd, om noen lyd i det hele tatt

For fire år siden kom en liknende sak på bordet. Da handlet det om en somalier som ville ha rundt 20 barn til Norge ? med oppskriftshjelp fra UDI.

Hossein Ahmed Mayamuud bor i Svelgen i Sogn og Fjordane. Han har 22 barn og nå ønsker han at 11 av disse skal hentes til Norge.

UDI repliserte at Mayamuud, som hadde disse 22 barna med flere koner, måtte skille seg fra den ene kona i Norge for også å kunne få den andre kona med ytterligere ti barn til Norge. Altså kan dagens Omar "forenkle" prosessen. Han kan skille seg etter norsk lov, og gjerne beholde ekteskapet etter sharia, for så å søke familiegjenforening med kone nummer to og de to barna.

Da Mayamuuds sak ble kjent, reagerte daværende leder av Justiskomiteen på Stortinget, nåværende fiskeriminister og nestleder i FrP, kraftig:

- Det må da være dramatisk for disse barna å rive opp sine røtter.

Dette er en sak som virkelig engasjerer Sandberg.

- Frp mener at når det kommer til familiegjenforening, så bør man bli der man samlet har størst tilhørighet.

Han reagerer også sterkt på at UDI antyder at skilsmisse kan være en løsning i denne saken.

- Her har vi en enslig kvinne som sitter igjen med ti barn. Og så gir UDI en oppskrift på gjenforening i artikkelen som jeg reagerer sterkt på.

Hvor er Sandberg og FrP i dag? Har de gjort noe for å stanse denne praksisen?

HRS har tatt til orde for at denne praksisen må opphøre. Det kan ikke være slik at barn kan rives fra en mor som ikke har kulturelle muligheter til å stå opp for egne ønsker og behov. Ei heller at flerkoneri skal belønnes. Hvilken verdimessige bærekraft ligger i dette?

Opplevelsen er: Vi kommer ikke videre. Og vi vet nok nå om at integreringen ikke går seg til, tvert om. Som i Svelgen, der Mayamuuds kone raskt ble gravid med det 12. barnet, mens hun gikk på norskkurs. Dermed endte "integreringsprosessen" raskt i hjemmet. 

 

Kari Vogt: På tide å pensjonere henne?

- Det er ikke noen samfunnsfiendtlig ideologi som spres fra ICC (Islamic Cultural Centre), selv om man kan være uenig i ideologien til Maududi. Dette sier Kari Vogt til Aftenposten. Maududis ideologi var en inspirasjon bak opprettelsen av Taliban og al-Qaida. Maududis ideologi er total mørklegging av samfunnet med Muhammeds maktislam fra Medina innført på alle samfunnsnivå. Hvorfor konfronteres ikke Vogt med fakta? Hvorfor har hun år ut og år inn fått holde på med denne ufaglige tåkeleggingen? Vet hun ikke hvilken form for islam som har fått amkt i Norge?

For tre uker siden presenterte Aftenposten mine forslag om hvordan begrense islams økende negative makt i Norge, eksempelvis ved å stenge ekstreme moskeer. Dette ble det mye støy ut av, men nå viser avisen selv hvordan det ene landet etter det andre i Europa faktisk nettopp har stengt moskeer gjennom årene.

Debatten går høyt i Danmark etter TV2s avsløringer av imamers holdninger i en rekke danske moskeer, som steining av kvinner, en sann forlystelse i visse kretser. Dette er tankesett som dateres til Medina der Muhammed fikk makt som kriger, politisk og juridisk leder. Ett tema politisk i Danmark nå er stenging av moskeer. Frankrike har stengt flere moskeer etter terrorangrepet i fjor. Tyskland stengte en moske like før jul, Storbritannia gjorde det samme i 2003, og landet stoppet også planen om en ny stormoské i regi av den ekstreme Tabligh-bevegelsen. Dette skjedde også i fjor. Både Østerrike, Sveits og Italia har satt inn tiltak for å begrense Medina-islams makt. Mens Tunis stengte hele 42 moskeer etter IS-terroren på turiststrand i fjor sommer.

Jeg pekte i Aftenposten for tre uker siden på Islamic Cultural Centre, den første sunni-moskeen som etablerte seg i Norge (1974), og som promoterer ren Maududi-ideologi. Maududi (1903 ? 1979) stiftet og ledet det religionsfascistiske partiet Jamaat-i-Islami i 1941, et parti med mål om å detaljstyre samfunnet etter shariaprinsipper på alle nivå. Maududi formulerte seg blant annet slik om islams grunnprogram: "Islam ønsker å utslette alle stater og regjeringer overalt på jordens overflate som er motstander av islams ideologi og program, uansett hvilket land eller nasjon som styrer det (s. 6)."

Kvinners frihet er et kjært tema for mange av oss. ICCs åndelige leder Maududi forfekter sitt syn på kvinner slik: Hun skal dekkes helt til, for hennes øyne er en "erogen sone" som kan lede til hor. Derfor skal hun heller ikke bruke parfyme. Lukten kan friste menn til utenomekteskapelig sex. Også kvinnens stemme kan lede til hor, den er "djevelens agent". Maududi befaler også at hun ikke må bruke sko med hæler. Klakkende haler tiltrekker menns oppmerksomhet. Kvinner skal kun bevege seg utendørs hvis det er "absolutt nødvendig", som legebesøk (boken Purdah, and the Status of Women).

Dette er altså ikke en "samfunnsfiendtlig ideologi", ifølge religionshistorikeren Kari Vogt, den mest brukte eksperten av mediene på islam i Norge gjennom siste over 20 årene. Hvordan kan hun uimotsagt få lov til å holde på slik, år ut og år inn - uten å få et kritisk spørsmål fra journalist-mikrofonene? Dette er meg nærmest ubegripelig.

Har Vogt bidratt til å opplyse befolkningen om islams mørke sider? Eller er hun også en del av dette fenomenet: Å oppnå akademisk status henger høyere enn sannheten? Svarene gir seg selv, og det er på tide at mediene pensjonerer Vogt for godt. Hennes underkommunikasjon av vår tids største verdiskandale er intet annet enn en tragedie for samfunnet vårt. Tiden bør være over for islams advokater.

Interessant nok har den britiske statsministeren David Cameron forstått langt mer enn islamforskeren Vogt. I den berømte talen i Birmingham i fjor, tok han et generaloppgjør med moskeer og bevegelser som skyver unge ut av det britiske verdifellesskapet. Å "benekte en forbindelse mellom islam og ekstremisme fungerer ikke", uttalte statsministeren i den bredt anlagte talen om hvordan Storbritannia må bekjempe ekstremisme og styrke det nasjonale samholdet.

Cameron løfter nå frem frihetsverdiene som helt avgjørende for samfunnet. Derfor går han løs på mellomstasjonene, springbrettene, som skaper voldelig ekstremisme, som moskeer og bevegelser som aktivt nører oppunder Medina-islam. Vi "slåss mot en ideologi", "en ekstrem ideologi", sier Cameron:

"(...) du trenger ikke å støtte vold for å abonnere på visse intolerante ideer som skaper et klima der ekstremister kan blomstre. Ideer som er fiendtlig innstilt til grunnleggende liberale verdier som demokrati, frihet og likestilling. Ideer som aktivt fremmer diskriminering, sekterisme og segregering".

La oss håper Erna Solberg, Regjeringen og Stortinget ikke lytter til islams advokater men til en realpolitiker som Cameron. Han ser ut til å ha skjønt hva det hele dreier seg om.

Kari Vogt, islam, advokat, apologet, Islamic Cultural Centre, samfunnsfiendtlig, Maududi, islam i Norge, sharia i Norge, Davis Cameron, Birmingham, tale, Aftenposten, ekspert, moské, moskeer, stenge

Vulgarisering for å feie bort ubehaget

Jeg mener tiden er overmoden for å ta realpolitiske grep i forhold til politisk islams fremvekst - vår tids totalitære ideologi. Det var jo nettopp derfor jeg skrev varsleren "Islam. De 11. landeplage". Da ingen andre instanser, særlig ikke ledende myndighetshold, i liten grad vil ta i problemene, anser jeg det som en samfunnsplikt å legge tiltaksforslag på bordet. Det ble gjort i Aftenposten før helgen, og avisen sørget selv for at debattens utgangspunkt ble usaklig og skittent og at andre medier dermed kunne følge opp i samme uansvarlige lei. "Eliten" vil ikke ta debatten og tyr heller til en vulgarisering gjennom ytterliggående språkbruk og stempling. Økende kuldegrader i samfunnet er til å ta og føle på.

Bakgrunnen for intervjuet i Aftenposten skrev jeg om tidligere i dag. Dette er altså det som har ledet til at det ropes om ekstremisme fra totalitære krefter innen politisk islam. Islamsk Råds leder, Mehtab Afsar får fritt og uhemmet lov til å si: "Hvis det var opp til henne hadde det kanskje ikke vært muslimer i Norge." Han får fortsette slik: "Hege Storhaug har gjennom lang tid vist at hun representerer en totalitær og fascistisk tankegang som bryter med grunnleggende rettigheter." Hva skal man si til denne vulgariteten? Og Afsar slipper å bli spurt om sitt ideologiske ståsted, dokumentert i boken min og mang en gang på rights.no, som at hans ideologiske leder Tahir ul-Qadri står bak dødsstraff for blasfemi i Pakistan og den fulle shariapakken. Ja, det skulle vært en kritiker av totalitær islam som var med i en totalitær bevegelse. Tror noen at ikke akkurat det hadde både blitt påpekt av mediene og ribbet en for troverdighet?

Aftenpostens Trine Eilertsen tar den enkle vrien: Illeberalitet og tankepoliti. Jeg vil avvikle det frie demokratiet med forslagene mine om å beskytte det frie demokratiet. Tar ikke Eilertsen innover seg at vi snakker om en totalitær ideologi? Kan hun islam?

Her må jeg skyte inn en direkte feil i Aftenpostens hovedsak: Nei, jeg sier ikke at dysfunksjonelle muslimske familier skal tilbys repatriering med økonomisk kompensasjon, jeg sier "dysfunksjonelle familier". De vil i all hovedsak ha røtter i den islamdominerte verden. Det er et bredt erfart faktum.

En fra kirkens rekker går langt lengre og over alle anstendigheters grenser. Da handler det om infame advarsler om at jeg vil frata alle muslimer religionsfrihet, "spre fordommer og piske opp frykt for mennesker som tror eller tenker annerledes enn seg selv, er egnet til å skape hat og vold og er første skritt i retning av det totalitære samfunn. Hege Storhaug inviterer oss til å ta dette skrittet. Den invitasjonen må vi ikke ta imot!" (Sistnevnte kommer altså fra dialogpresten Trond Bakkevig.)

Videre var Skjalg Fjellheim i Nordlys på banen med samme krigsretorikk mot forslag for å demme opp for fremvekst av ekstremisme. Og Hilde Sandvik i Bergens tidende, som spilte på lag med Aftenposten om oppslaget der det vinkles i tittel på forsiden 19. februar med "grenser» som skal voktes med «gjerder og soldater" (Aftenpostens egen retorikk), benytter Aftenpostens vri til å angripe meg for "krigsretorikk". Det er interessant å se hvordan medier konstruerer for så å gå løs på konstruksjonen.

Mange flere har vært på banen, som Nettavisens Erik Stephansen, der kortslutningene hans står i kø etter at han han virkelig bruser med fjærene om "despoten" Storhaug. Kommentarfeltet parkerer han, men hvem andre ville han brukt dette begrepet om?

Er ikke situasjonen for alvorlig til å fortsette i dette lite konstruktive sporet? Kan for eksempel politisk journalist i Aftenposten, Solveig Ruud, forklare oss hvorfor hun konsekvent bruker begrepet "religionsfrihet" når hun henter inn kommentarer fra politisk hold (Hareide, Grande, Sandberg, Helleland, Pedersen)? I samtalen med henne gjentok og gjentok jeg at Medina-islam handler ikke om religion, men om en totalitær politisk idelogi - og at det er denne jeg mener vi må begrense - og at Mekka-islam, ren spiritualitet, ikke er et problem. Jeg er altså ikke ute etter å begrense spiritualitet, ren gudstro. Hadde Ruud en agenda? Ja, jeg får en fornemmelse av det ettersom jeg ser ut til å bli behandlet på linje med en toppolitiker som hun er ute etter å tilsøle og diskreditere. Spørsmål til Ruud er: Har hun lest en eneste bok om islam? Og: Hva synes hun om den tyranniske voldsprofeten Muhammed fra Medina-epoken? Vil hun ta i dette, eller tenker hun at det kan koste henne anseelse blant de "anstendige"?

Gjør det heller ikke inntrykk at USAs utenriksminister Kelly sier rett ut av migrasjonen inn i Europa "truer" oss i en så stor grad at det snakkes om en trussel av "eksistensiell" karakter?

Men vil denne taktikken til medier og andre aktører fungere? Vil de fortsette å late som om de ikke forstår hva som har skjedd siste om lag 20 årene i Europa og Norge? Sagt med andre ord: Hvordan kan de (mediene og "eliten") våge å fortsette denne virkelighetsbenektelsen kombinert med å gjøre alt for å umenneskeliggjøre oss som står opp for at det frie norske demokratiet skal videreføres til neste generasjoner? Forstår de ikke at de kommer til å bli innhentet av den faktiske og antatte utviklingen? Kan de komme med alternative løsninger (annet enn dialog)? Kan de komme med forklaringer som beroliger oss: Ja, dette går bra til slutt, hvis vi bare gjør slik eller slik?

Christian Skaug hos document.no summerer det hele opp under tittelen "En veiledning til knekking av Hege Storhaug-koden for komplette politiske idioter":

Saken er den at veldig mange vanlige mennesker over det ganske land sitter med en følelse av utrygghet. Verden blir stadig mindre gjenkjennelig, og det føles ikke greit. Man aner uro for fremtiden, og det er heller ikke et fortrøstningsfullt blikk man kaster på omverdenen som vanligvis ligger noen år foran oss i løypa. Man støter oftere borti bryderi av en art man ikke har vært vant til å håndtere, og man øyner utviklingstrekk som bærer bud om enda større problemer - noen av dem dødsens alvorlige.

Når vanlige samfunnsmedlemmer gjør seg slike tanker, retter de blikket mot det som burde ha vært Norges fremste menn og kvinner - mot dem som man tradisjonelt har assosiert med mest makt (politikere og myndigheter), med høy intelligens (akademia), med sunne moralprinsipper (kirken) og med peiling på hva som skjer i verden (medier, NGO-er).

De retter blikket ditover i håp om å få plausible forklaringer på hva som skjer, og i håp om å se tegn til initiativer med sikte på å unngå de verste konsekvensene av det.

De finner ingen av delene.

De finner derimot begge deler hos personer som Storhaug.

Og de som burde ha vært samfunnets beste menn og kvinner, takker ikke Storhaug for hjelpen. Ei heller bidrar de med noe de selv kan stå for i en diskusjon verdt betegnelsen. Nei da, de anser henne som et hår i suppen. De anser henne som et hår i suppen fordi hun ved å opptre som hun gjør, stiller til skue deres egen fullkomne utilstrekkelighet. Og de frykter for sine egne moralske posisjoner og komfortabelt uforstyrrede tilværelse hvis allmennheten oppdager at de selv er fullkomment utilstrekkelige. De frykter dét mye mer enn at allmennheten kan komme til å lide som følge av deres egen passivitet - selv skal de nok klare seg, folkets tjenere var de jo aldri. Og derfor hater de henne. Kunne hun ikke bare ha feid problemene under teppet som alle andre?

Islam. Den 11. landeplage, tiltak, Aftenposten, benektelse, Christian Skaug, document.no, utilstrekkelighet, islam i Norge, islam i Europa, totalitær ideologi, Medina, Mekka, "eliten", vegring, Trond Bakkevig, Skjalg Fjellheim, Erik Stephansen, Hilde Sandvik, Solveig Ruud, Trine Eilertsen, Mehtab Afsar, Islamsk Råd, Minhaj, Tahir ul-Qadri, sharia, dødsstraff, frafall, utenriksminister, Kelly, Europa, sivilisasjon, kultur, truet

Hva var budskapet i Aftenposten?

Rett før helgen kom jeg med et utspill i Aftenposten. Bakgrunnen var at mange lesere av "Islam. Den 11. landeplage" har etterlyst tiltak mot fremvekst av politisk islam. De siste to til tre døgnene har medier og debattanter i høylytte toner gjøvet løs på konstruerte bilder av hva jeg faktisk mener og verdimessig står for. Jeg skal prøve å være noe mer presis enn de allerede nevnte.

Aller først: Før jeg møtte to journalister i Aftenposten, pluss en videojournalist som filmet hele samtalen som pågikk i tre timer, sendte jeg over et notat med tanker og tiltak, slik at avisen best mulig kunne være forberedt til intervjuet. Her skal jeg kun bemerke følgende: Jeg nevnte ikke militær og soldater ved Europas eller Norges grenser, jamfør også notatet, et poeng Aftenposten selv konstruerte opp og som har "rystet de gode". Det var Aftenposten som i intervjuet insisterte på denne koblingen. Jeg sier endog i intervjuet (ikke referert av avisen) når de presser meg, at jeg ikke tror militær er nødvendig. Jeg tror at en konsekvent holdning fra Europas side ved at vi systematisk transporterer dem som krysser grensene våre direkte til asylsentre i områder i Midtøsten og Nord-Afrika, vil føre til at ulovlig grensepasseringer vil opphøre.

Jeg skal kommentere utspill som har kommet siste dagene, ut fra hvilke premiss Aftenposten la til grunn, i en annen artikkel. Først vil jeg at leserne skal få fullt innblikk i mitt premiss for intervjuet, oversendt avisen før jeg møtte journalistene. Her følger notatet i sin helhet:

Hovedutfordringene: ureformert islam og demografi. Hvor er det politisk motet?

  • Tapt terreng kan gjenerobres, men ikke tapt tid (Rosevelt)

Det må overordnes tenkes helt nytt politisk ut fra flere sentrale påviselige forhold.

1.    Islam har ikke gått gjennom en humaniserende opplysningstid. Den form for islam som har makt i sunni- og sjiamoskeer og bevegelser, er den islam som vokste frem under Muhammeds velmaktsdager i Medina. Det er en totalitær ideologi (tyrannisk, voldelig - ref. også straffemetoder - ekstrempatriarkalsk og jødehatende). Vi står overfor en hard lovreligion som krever blind underkastelse.

2.   Den demografiske utviklingen er entydig. Ingen religiøs gruppe vokser raskere enn den muslimske. Dette gjelder hele Vest-Europa, her eksempel fra Storbritannia, England og Wales. I perioden 2001 til 2011 økte den muslimske befolkningen fra 1,5 millioner til 2,7 millioner. Dette er nesten en dobling fra 2,7 prosent av den totale befolkningen til 4,8 prosent. Over en halv million av økningen så man i aldersgruppen 25 år og yngre. Muslimene er således en ung befolkning, som i hele EU-regionen. 48 prosent av de britiske muslimene er nå under 25 år og nesten en tredjedel er 15 år eller yngre. Samtidig er ni av ti muslimer 50 år og yngre.

Blant dem som definerer seg som kristne er aldersprofilen en helt annen. 22 prosent er 65 år og eldre, mens 43 prosent er i alderskategorien 50 år og eldre. Kun 25 prosent var 25 år eller yngre. Tross den kontinuerlige befolkningsøkningen i England og Wales, sank den aldrende kristne befolkningen med 4,1 millioner personer i perioden 2001 til 2011.

Hele økningen av muslimer er drevet av innvandringen og muslimers høyere fødselsrater. I tillegg kommer konverteringer til islam, årlig rundt 5 000 personer, som er et fenomen som brer om seg. Den muslimske befolkningen økte således 10 ganger hurtigere enn resten av samfunnet i nevnte periode.

3.   Den demografiske endringen forsterkes nå kraftig av den pågående migrasjons- og asylstrømmen inn i Europa fra dysfunksjonelle islamske stater. Strømmen vil føre til et betydelig økt press på europeiske verdier som demokrati, menneskerettigheter, ytringsfrihet, og kvinner og menns likestilling. Sistnevnte ble åpenbart for enhver etter nyttårsaftens mange overgrep mot europeiske kvinner i storbyer som Köln. Det burde vært åpenbart lenge før dette med tanke på eksempelvis den økende tildekkingen av muslimske jenter og kvinner siste 20 årene og statistikker som viser at muslimske kvinner som gruppe er minst sysselsatte, samt den dramatisk økende andelen moskeer i Norge og Vest-Europa.

4.   FNs befolkningsprognoser viser at om bare 15 år vil eksempelvis Afrikas befolkning øke fra 1,1 milliarder til 1,5 milliarder, og prognosen for 2050 tilsier en afrikansk befolkning på 2,4 milliarder. Vi står altså overfor dette scenarioet: EU har i dag i overkant av 500 millioner innbyggere. De neste 15 årene kan befolkningen i Midtøsten og Afrika vokse med til sammen 600 millioner mennesker. 

Vi står overfor potensialet for en dramatisk høy innvandring de kommende tiårene og derav irreversible kulturelle endringer de kommende hundreårene. Ref. eksempelvis også David Coleman, demograf.

Vi ser et sivilisasjonssammenstøt med demografi og Medina-islam i dets midte. Dette fordrer at det partipolitiske spillet legges til side. Folket har krav på at nasjonens interesser settes i front av Stortinget, ikke eventuelt valgresultat i 2017, ei heller befolkningsgrupper på andre kontinent. De skal i all hovedsak hjelpes der de er. Kun politiske dissidenter i opposisjon til despotiske regimer skal kunne få flyktningstatus hos oss.

Ingen kan velge hvilket land de vi vil bosette seg i. Grunnideen med flyktningkonvensjonen og asylinstituttet er midlertidig opphold. Dr. juris Hanne Sophie Greve, sier nå at "repatriering er hovedløsningen for verdens flyktninger" (Aftenposten 27. Januar).

"Flyktninger kan ikke selv fritt velge en løsning med gjenbosetting i et tredjeland. En annen sak er at mange vestlige land har vært liberale med å tilby gjenbosetting i perioder der det har vært relativt få flyktninger som har kommet direkte til landet.

Dette har vært en praksis, men den gir ikke noe rettslig krav. Det er dessuten en praksis som det vil være naturlig å endre når det med ett er tale om store strømmer av asylsøkere - da må det være ressurser nok til å sikre asylretten som nødhjelp."

Innvandring til Norge (fra utenom EU) krever at vedkommende kommer for å arbeide eller studere. Heller ikke (kun) en ekteskapskontrakt skal kunne legges til grunn for innvandring. Det er hva man kan bidra med som skal telle. Holdningen vår må være i Grundtvigs ånd, landsfaderen bak den positive og sterke danske nasjonalfølelsen: Alle, uansett rase, kan bli dansk borger om man selv ønsker det, og "har øre for morsmålet og flamme for fedrelandet". Vi må sikre et system som fanger opp dem som ønsker å bli en fullverdig del av vår nasjon, kulturelt, verdimessig og økonomisk.

Hvor mange er "fundamentalister"? Sosialforskningsinstituttet i Berlin under forskningsleder Ruud Koopmans, kom frem til at 44 prosent av muslimene (marokkanske og tyrkiske) i seks europeiske land kan defineres som "fundamentalister", mot kun 4 prosent kristne fundamentalister (se s. 287 i boka mi). Vi snakker altså ikke om en ubetydelig gruppe, og det er ingen piler som peker i retning av at dette vil reverseres, tvert om. Dette viser en integreringsfalitt av omfattende dimensjoner. Koopmans kommentar:

"Funnene slår tilbake påstandene vi ofte hører om at islamsk religiøs fundamentalisme er et marginalt fenomen i Europa, eller at den ikke skiller seg fra graden av fundamentalisme i den kristne majoriteten. Begge påstandene er falske ettersom nesten halvparten av europeiske muslimer er enige i at muslimer bør vende tilbake til islams røtter, at det kun er en tolkning av Koranen, og at reglene fastsatt i den er viktigere enn verdslig lovgivning. Blant kristne kan færre enn én av 25 karakteriseres som fundamentalister i denne forstand."

Koopmans understreker det selvfølgelige: Fiendtlighet mot andre grupper ? uansett om man finner den blant kristne eller muslimer ? "er ikke en uskyldig form for streng religiøsitet". Koopmans peker deretter på det paradoksale jeg nettopp nevnte: Vi har et begrep for kristnes/ikke-muslimers stereotypiske syn på islam, nemlig islamofobi. Er det ikke da påfallende at vi mangler et innarbeidet begrep for det langt mer utbredte stereotypiske synet på Vesten blant muslimer? Koopmans mener "oksidentofobi" (fobi mot Vesten), er en passende beskrivelse av dette fenomenet.

Det betydelige omfanget av homofobi, antisemittisme og oksidentofobi, vil gi næring til ytterligere radikalisering av omgivelsene, advarer Koopmans.

Mitt premiss er at vi er i en verdimessig nedadgående spiral. Som det heter i Kongespeilet fra 1200-tallet: "Uår i folket er av største skade" (siste side i boka). Konkret betyr dette at det må tas solide realpolitiske grep der den verdimessige helsa til Norge og Europa i minst et generasjonsperspektiv frem i tid legges til grunn:

1.    Norge og Europas grenser må gjenreises, migrasjonsstrømmen må stanses. Slik kveles den kyniske menneskesmuglerindustrien, slik opphører at mennesker dør på reise til Europa, slik stanses overgrep mot kvinner og barn på slike reiser. Dette er humanisme i praksis. Vårt humanitære bidrag skal være i nærområdene, der det også etableres institusjoner der man kan søke asyl. Men kun politiske dissidenter skal kunne få det, andre skal hjelpes der de er.

2.   Dysfunksjonelle familier som har etablert seg i Norge fra 3.verdenland (det vil i all hovedsak omfatte personer fra den islamdominerte verden), skal tilbys repatriering med økonomisk bistand. Disse personene er i dag mentalt hjemmehørende i opprinnelseslandet, som de typisk pendler til og der de gjerne allerede har eiendom (-mer). Mentaliteten forplanter seg til barn og barnebarn. Her kan det gis konkrete eksempler.

3.   Politisk islams makt må begrenses, kun den spirituelle islam fra Muhammeds forkynnertid i Mekka kan aksepteres som en religion på linje med andre religioner. 

A) Ideologisk kartlegging av sunni- og sjiamoskeer. De som er motivert av Medina-islam (politikk og juss), skal miste offentlig økonomisk støtte som trossamfunn.

B) Moskeer som aktivt arbeider for å omstyrte demokratiets grunnverdier, skal stenges.

C) Ansiktstildekking forbys. Det er kjønnsapartheid, akkurat som vi ville forbudt at gule eller svarte dekket ansiktene/markeres i det offentlige rommet.

D) Hijab fjernes fra barnehagen, grunnskolen, videregående skole og universitetet både på elever og ansatte. Offentlige ansatte i kontakt med publikum skal heller ikke bruke dette religionspolitiske plagget som bredte om seg etter despotene fikk makt i Iran.

E) Fullt innsyn i hva som formidles til barn på koranskoler. Hvis Muhammeds grunndoktriner om kvinners underlegenhet, hat mot jøder, negativt syn på ikke-muslimer, og/eller avvisning av et verdimessig folkelig fellesskap forkynnes, skal skolene stenges. Uansett skal tiden barn oppholder seg i slike skoler sterkt begrenses til nivå med våre søndagsskoler. Det handler om barnas integrering på fellesskapets arenaer.

F) Hatpredikanter nektes adgang til Norge.

G) Salafistiske eller Brorskapsgrupper skal nektes arrangement i offentlige institusjoner.

H) Moskeer pålegges forkynnelse på norsk.

I) Volds- og hatversene i koranen fjernes i norsk oversettelse av boken som gjøres obligatorisk i moskeer og på koranskoler.

J) Avvise særkrav som bønnerom på skoler og arbeidsplasser (i Pakistan har de eksempelvis ikke bønnerom i skolene) og krav som medfører segregering, for eksempel at man nekter å ta arbeid som innebærer kontakt med motsatt kjønn, svineprodukter og/eller alkohol.

K)  I vår tid er det religiøs fanatisme blant folk som mener religion skal stå over politikk, og dermed over demokratiet, som har seilt opp som den nye utfordringen. Enhver generasjon trengs å oppdras i demokratiforståelse. Det så vi på 30- og 70-tallet da unge falt i klørne på totalitær ideologi. Det må skapes en bred bevissthet om demokratiets historie, grunnverdier og kjernetekster. Hvorfor blir noen stater såkalt "mislykkede", og andre en suksess ? som Norge? Undervisning om dette må styrkes betydelig i skolen (ref. undersøkelser som viser at et betydelig antall unge snur ryggen til demokratiet. Eksempelvis viste World Value Survey i 2012  verditilstanden blant unge svensker i alderen 18-29 år. Hele 23 prosent av dem avviser ideen om et demokrati og foretrekker heller "en sterk leder som kan ignorerer riksdagen og folkets røst". Resultatet er en fordobling fra tilsvarende måling syv år tidligere). 

I en skjellsettende tale sommeren 2015 gikk Storbritannias statsminister David Cameron ned på knærne og bekjente indirekte at forestillingen han har servert folket om at islam er fredens religion ikke er annet enn en blank løgn. Å "benekte en forbindelse mellom islam og ekstremisme fungerer ikke", sa Cameron i talen om hvordan bekjempe ekstremisme og styrke det nasjonale samholdet. Han sa at vi "slåss" mot "en ekstrem ideologi", og han pekte på moskeer og islamske bevegelser.

"(?) du trenger ikke å støtte vold for å abonnere på visse intolerante ideer som skaper et klima der ekstremister kan blomstre. Ideer som er fiendtlig innstilt til grunnleggende liberale verdier som demokrati, frihet og likestilling. Ideer som aktivt fremmer diskriminering, sekterisme og segregering". Å "motvirke denne ideologien" er "en nøkkelstrategi". "Dette betyr konfrontasjon av grupper og organisasjoner som ikke trenger å fremme vold ? men som promoterer andre deler av det ekstreme narrativet. Vi må vise at hvis du sier 'ja, jeg fordømmer terror - men kuffar er mindreverdig', eller 'vold i London kan ikke rettferdiggjøres, men selvmordsbomber i Israel er en annen sak', da er du også en del av problemet".  

Her kan følgende skytes inn om vår regjerings såkalte bekjempelse av ekstremisme. I 2015 ble det delt ut midler til "dialogtiltak og tiltak mot radikalisering" fra kulturminister Thorhild Widvey i Høyre. Statsråden mente at den iranstyrte moskeen Tauheed i Oslo, Maududi-moskeen Islamic Cultural Center, Det islamske forbundet (på terrorlisten til Emiratene), Minhaj ul-Quran (leder er Qadri, mannen bak dødsstraff for blasfemi i Pakistan), Central Jamaat-e Ahl-e Sunnat (uttalt jødehat), og Islamsk Råd Norge, er riktige kanaler for å forebygge at unge faller i feil hender.  

Cameron vedgikk i talen sin også det kulturelle sviket overfor muslimske jenter og kvinner. Kultursensitiviteten har fått råde, endog i møte med overgrepspraksiser som kjønnslemlestelse:

"Det gjør meg kvalm at det ble rapportert nesten 4 000 tilfeller av kjønnslemlestelse i landet vårt bare i fjor. Og 11 000 tilfeller av såkalt æresrelatert vold i løpet av de siste fem årene ? og det er bare de rapporterte tilfellene. Vi trenger et mer koordinert arbeid for å drive dette ut av samfunnet vårt. Flere tiltaler. (Vi må) slutte å vende det blinde øyet til basert på falsk kultursensitivitet. Hvorfor betyr dette så mye? Vel, tenk hva passiv toleranse sier til unge britiske muslimske jenter? Vi kan ikke forvente at de skal se styrken og den frigjørende kraften i våre verdier hvis vi ikke står opp for dem når de kommer under angrep".

I Norge har vi ingen tiltale for kjønnslemlestelse, selv ikke når det avdekkes at barn født i Norge er lemlestet. HRS spilte inn lovendringsforslag våren 2014 til Regjeringen som ansvarliggjør foreldrene. De plikter selv å beskytte barnet mot et slikt overgrep. Gjør de ikke det, skal de kunne dømmes. Konkret: En anmeldelsesplikt for foreldre/foresatte ved avdekket rituell legemsbeskadigelse av eget barn, med øvre strafferamme på for eksempel seks år, og der foreldre/foresatte som bryter loven også skal kunne risikere omsorgsovertakelse av barnet

Denne lovendringen skal kombineres med gjeninnføring av helkroppundersøkelsen.

For HRS er det fremdeles en gåte at ikke politikerne for lengst har grepet solid fatt i det faktum at tusener av barn og unge til enhver tid er i foreldrenes opprinnelsesland. "Bedre anti-integreringstiltak" finnes vel knapt. Ikke minst mener vi Stortinget må ta på alvor alle tiltakene vi la frem i rapporten "Norske barn i utlandet: Ute av syne, ute av sinn" (2004),  som vil holde de fleste av barna på skolebenken her i Norge, og også langt bedre innfri deres grunnleggende menneskerettigheter.  Potensialet for utvikling av ekstreme holdninger i denne gruppen burde enhver kunne se med bruk av noe fornuft og logikk.

I dag er det fremdeles slik at det er foreldres ubegrensede rett å bestemme barnets oppvekst  - om den så er på koranskole i Mogadishu. Dette kan ikke fortsette, ikke minst i lys av ekstremiseringen blant unge. Gjeldende lovverk, som §219, som handler om å nekte ektefelle eller barn integrering, må brukes aktivt. Det å erverve seg norsk statsborgerskap (for foreldre) må også bety at man pålegges plikter og ansvar og kan miste statsborgerskapet.

 

Islam. Den 11. landeplage, tiltak, islam, islam i Norge, islam i Europa, Medina-islam, totalitær ideologi, Mekka-muslimer, spiritualitet, våre venner, Aftenposten, grenser, militær, fremtid, politisk handling, haster, radikalisering, kjønnslemlestelse, tvangsekteskap, frihetsberøvelse, Hanne Sophie Greve, repatriering

Hvorfor stoppet asylstrømmen på Storskog?

Human Rights Service kan i dag avdekke at asylstrømmen over Storskog nok ikke ble stanset av regjeringsdiplomatiet. Ut fra våre kilder handler det hele først og fremst om én aktør ? en betjent i Politiets Utlendingsenhet ? som personlig utfordret "den russiske bjørnen".

Det har vært en rekke medieutspill om det som skjer over vår Schengengrense i Finnmark, Storskoggrensa, og forvirringen når stadig nye høyder. Regjeringen prøver å forklare den overraskende midlertidige returstoppen til Russland med at det viktigste likevel er at ingen asylsøkere lenger kommer over denne grensa, mot over 5.000 bare i fjor. Det heter at stoppen i asyltilstrømningen skyldes den "løpende dialogen" mellom myndighetene i Russland og Norge og den "felles forståelsen". I dag kan HRS avsløre at sannheten kan være en helt annen.

Lørdagskvelden den 23. januar kom det en overraskende, men dog intetsigende, pressemelding fra Utenriksdepartementet der det het "midlertidig stopp av retur over Storskog". Vi kommenterte denne under overskriften "Hva skjer over Storskog?", da den aktuelle pressemeldingen ikke kom med noe fullgodt svar. 

Det mest påfallende var utenriksminister Børge Brendes (H) konstatering av det gode samarbeidet mellom Norge og Russland, samt "vridningen" av budskapet. For det var ikke (den midlertidige) stoppen av retur til Russland som først og fremst ble fremhevet, men at asyltilstrømningen til Norge over Storskog hadde stoppet opp.

"Den løpende dialogen vi har hatt med Russland over lengre tid har ledet frem til en felles forståelse mellom våre lands myndigheter om håndteringen av situasjonen på Storskog. Denne forståelsen har bidratt til at den store og uakseptable tilstrømningen vi opplevde over Storskog i fjor høst, har avtatt", het det i pressemeldingen.

Det lyder tilforlatelig, men er det den fulle sannheten? Vi bestemte oss for å finne ut av hva som skjedde. Hvorfor stoppet plutselig syklende mennesker ? uten visum til Norge ? å forflytte seg fra Russland til Norge? Det stoppet til og med på dagen. Nærmere bestemt mandag 30.november i fjor.

PU-betjent tok affære

Spekulasjonene og utspillene i mediene har vært mange. Vi kan i dag avsløre at det høyst irregulære spillet på grensen ble stoppet av én person, en politibetjent fra Politiets Utlendingsenhet (PU), som satte foten ned og bestemte seg for at gjeldende regelverk skulle følges.

Asylstoppen synes altså helt og holdent aktøravhengig.

Fra flere hold er HRS fortalt følgende om dramaet i nord i fjor der rundt 5.500 personer tok seg fritt innover Norges grenser, den viktige Schengengrensa mot Russland: 150 til 200 meter fra grensen på russisk side, endog i et militært område, er det en grensebom (som den siste i rekken av tre grensebommer på russisk side). Der samlet folk seg ? langt de fleste med opphold i Russland. Ved denne grensebommen, altså den russiske grensestasjonen, ble personene låst inne og russisk politi tok passene deres. Russerne gikk deretter opp mot den norske grensen, gjennom en port som alltid er låst, og overleverte passene til norsk politi. Disse passene var altså ikke iført visumstempel til Norge. Beskjeden fra russerne var "værsågod". Det ble ikke engang nevnt at disse personene søkte asyl i Norge. Så kom personene syklende over til norsk side.

- Med en gang dette startet skulle beskjeden fra norsk side vært at disse menneskene ikke har visum til Norge. Dersom de skal søke asyl skal det skje i Russland. Men man var kanskje redde for politisk bråk dersom foten ble satt ned. Man snakker ikke "den russiske bjørnen" midt imot, var holdningen, sier en av kildene.

Bistand fra PU

Etter HRS' opplysninger sendte Østfinnmark politidistrikt ut en anmodning om bistand til PU i august/september 2015. PU er et nasjonalt særorgan med 950 ansatte, som bistår resten av politiet i utlendingssaker. Så er spørsmålet: Hvorfor trengte Østfinnmark politidistrikt denne bistanden?

HRS har blitt informert om at PU var på plass i Finnmark fra 15.september 2015. Lederen for PU-betjentene i Finnmark på dette tidspunktet var politioverbetjent Jørgen Granberg. Mye kan tyde på at man lokalt hadde mistet kontrollen med det som foregikk over Storskog, for eksempel uttalte Granberg til NRK i oktober at de hadde avdekket at mange av asylsøkerne hadde hatt opphold i lang tid i Russland og at flere er russiske statsborgere.

HRS har prøvd å få en kommentar fra Granberg om hvordan PU tolket situasjonen når de ankom Storskog, men blir bare henvist til presseavdelingen.

Granberg ble senere avløst av PUs politioverbetjent Tor Espen Haga. Til Dagens Næringsliv (11.november) fremholder Haga at det er mye juks blant asylsøkerne. Haga sier politiet har erfaring med at flyktninger har samordnet forklaringer på grensen og søkt om asyl for å komme inn i landet.

- Det er ikke sikkert dette fører til at flere får asyl, men det fører til at flere søker om asyl og belaster systemet. De skyver andre asylsøkere nedover i køen, folk som virkelig trenger beskyttelse kan bli skjøvet bakover i køen av folk som kan utnytte systemet og betale seg frem i køen, sier Haga, som sier den første korte samtalen politiet har på grensen er viktig.

- Vi må finne ut hvem de er, om de søker asyl, og hva som er grunnen til at de søker. Denne samtalen tar vi alene med dem, en for en, for å få deres egen forklaring. Vi ønsker ikke at noen skal styre forklaringene til de som er i gruppa. Spør du dem samtidig, så vil de kanskje se hva lederen eller den eldste svarer, sier Haga.

Vi har også vært i kontakt med Haga. Han presiserer at han "forholder seg lojalt til politimesteren i Finnmark" og ellers ikke vil kommentere saken.

Hvem bestemte så at det skulle bes om bistand fra PU? HRS antar at politimesteren i Finnmark, Ellen Katrine Hætta, benyttet tjenesteveien, det vil si via Politidirektoratet (POD). PODs hovedoppgaver er faglig ledelse, styring, oppfølging og utvikling av politidistriktene og politiets særorganer. POD er således politidistriktenes og særorganenes overordnede myndighet og nærmeste støttespiller, kan vi lese hos regjeringen.no.

Svært alvorlig situasjon

HRS har vært i kontakt med Finnmark politidistrikt der politimester Hætta har besvart en rekke av våre spørsmål skriftlig.

Hætta bekrefter at hun i begynnelsen av september sendte et varsel til POD om at de sto overfor en svært alvorlig situasjon. Hun benekter at det ble sendt en spesifikk henvendelse til PU. I denne sammenheng viser hun til at en av PUs oppgaver er å registrere asylsøkere, så det var naturlig at PU ble involvert i den situasjonen som oppsto.

Hvor fornøyd er dere med PUs bistand? 

- Vi er meget godt fornøyd. PUs medarbeidere har gjort en kjempeinnsats i en vanskelig situasjon under kummerlige arbeidsforhold på Storskog.

Ifølge våre kilder er politimester Hætta beskjeden her. Hætta skal tidlig ha advart mot det som utviklet seg ved Storskog, men det kan tyde på at det var "noen" som ikke tok det like alvorlig som henne.

Tok affære med statssekretæren som vitne

Kildene våre forteller at 30.november 2015 skjedde følgende: En ansatt i PU hadde fått nok av det irregulære spillet. Vedkommende gikk opp på grenselinjen der en russer kom med en ny ladning pass fra "flyktninger". Den kontante beskjeden som kom fra denne politibetjenten var:

Ingen passerer grensen uten visum i passet!  

En forfjamset russer måtte snu, med passene i hånd, og ta seg tilbake til "flyktningene" ved den russiske grensestasjonen.

Spillet var over. Ikke en eneste "flyktning" har siden denne datoen tatt seg inn i Norge over Storskogsgrensa. Som TV 2 nylig meldte: "Antall asylsøkere de siste to månedene: NULL", der det heter at den siste asylsøkeren som kom via Storskog ankom i slutten av november.

Daværende statssekretær i Justisdepartementet, nå statssekretær hos innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug (FrP), Jøran Kallmyr (FrP), var tilstede da den aktuelle politibetjenten tok affære.

Kallmyr bekrefter hendelsen overfor HRS og navngir også PU-betjenten.

Asyl?

Kildene forteller at mange av dem som til da hadde kommet snakket russisk, som en tannlege fra Midtøsten som sa rett ut at han kom til Norge etter over fem års arbeid i Russland. Men nå, som arbeidsløs, søkte han seg til det norske arbeidsmarkedet.

Tannlegen, som mange andre, nevnte ikke ordet asyl da de kom over grensen.

- Vi sto med lua i hånden overfor russerne. Det som skjedde var en blanding av uvitenhet om gjeldende lovverk og feighet, og redsel for "den russiske bjørnen". Denne mentale "krigen" fikk pågå i en og en halv måned, og den vil koste norske skattebetalere dyrt.

Kostnadene for de ca. 5.500 som ankom innen 30.november i fjor innbefatter så langt i hovedsak kost og losji, saksbehandling og eventuell uttransportering. Rundt 200 er allerede returnert, en del er forsvunnet og så er spørsmålet hva som skjer med de gjenværende og hvor mange av disse som eventuelt vil få opphold i Norge. Får 3.000 av disse varig opphold kan vi, med utgangspunkt i Statistisk sentralbyrås (SSB) tall for ikke-vestlige innvandrere, anslå ytterligere kostnader. Ifølge SSB vil hver ikke-vestlig innvandrer i gjennomsnitt gi opphav til statsfinansielle nettoforpliktelser på 4,3 millioner kroner. Da vil 3.000 bety en nettokostnad på i underkant av 13 milliarder. I tillegg kommer eventuell familiegjenforening. Så vi kan trygt slå fast at denne PU-betjentens handling har spart Norge for milliarder.

Men kostnadene er nå én ting, langt mer interessant er hva denne politibetjenten fra PU gjorde på eget initiativ, og var det virkelig det som fikk stoppet asylankomstene over Storskog ? som både statsminister Erna Solberg (H) og utenriksminister Brende har skrytt av er et resultat av godt samarbeid mellom Norge og Russland?


Da må vi ta veien innom både Russland, regelverk og praksis. 

Russland

Fra Debatten på NRK 28.januar er det verdt å høre på statsministerens forklaringer på hvorfor asylstrømmen over Storskog stoppet (første innslag), men mest av alt skal vi lytte til russereksperten Hans-Wilhelm Steinfeld.



Steinfeld påpeker at det er helt åpenbart for ham at de over 5.000 som kom over Storskog, er sluppet gjennom av i hvert fall regionale ledere med motiv om å straffe Norge på grunn av sanksjonene mot Russland (jfr. Ukraina/Krim-problematikken). Han tror ikke Putin står bak, "han var nok opptatt av helt andre ting", sier Steinfeld, og peker på at Putin i september (da asyltilstrømningen over Storskog virkelig startet opp) var på vei til FNs hovedforsamling der helt andre ting sto på dagsorden.

Steinfelds forklaring er således at det var noen "lokale ledere som skulle være best i klassen ? så slapp de dette løs". Han tror heller ikke at det ble noe klapp på skulderen fra Kreml til disse regionale lederne for å gjøre Russlands eldste grense til en konfliktgrense. Steinfeld viser blant annet til at grensen har over 200.000 legitime grensepasseringer per år (90 prosent russere, jamfør det Steinfeld senere i sendingen presiserer: denne grensen er den mest dramatiske i betydningen rikdommen på den norske siden og fattigdommen på den russiske siden) samtidig med at konflikten satte hele Barentsregion-samarbeidet i fare.

Konklusjonen er kanskje, som Steinfeld sier, at forholdet mellom Norge og Russland nok raskt vil normalisere seg etter denne "kalde krigen" ? hvis russerne får bestemme.

Så er spørsmålet: er det Norge som har rotet det til?

Regelverk og praksis

Mye kan tyde på det om vi ser på regelverket og ut fra hva denne politibetjenten gjorde den 30.november - og på hvilket grunnlag vedkommende gjorde det.

Storskogsgrensen reguleres av flere forhold, nedfelt i lover, regler, instrukser og ulike avtaler. La oss ta noen av de mest sentrale, ikke minst relatert til ansvarsforhold (NB: her kan du lese mer om regelverket med lenker).

Det er forbudt å overskride grensen uten tillatelse av vedkommende myndighet. Det fremkommer klart i for eksempel riksgrenseloven og i egen avtale med Russland. I grenseavtalen mellom Russland og Norge finner vi et eget kapitel om konflikter og hendelser ved grensen, samt hvordan dette skal løses. Det heter blant annet at ingen av landene "har rett til å nekte å ta personer tilbake når det er fastslått at de utilsiktet har gått over grensen".

Hvem som har hvilket ansvar fremkommer også i regelverket (instruks om samarbeidet om grenseoppsynet på landegrensen mellom Norge og Russland). Politimesteren i Østfinnmark har ansvaret for grensekontrollen (som igjen skal være i henhold til utlendingslovgivningen), samt å avdekke, stanse og forfølge straffbare forhold og verne om den offentlige orden og sikkerhet.

I utlendingsloven fremkommer hva som er formålet og hvordan grensekontrollen skal utøves. Her fremkommer også hvilke regler som gjelder for asylsøkere. Ikke minst gjelder det hva politimesteren og hva politibetjenter har myndighet til vedta, og hva som skal overlates til Utlendingsdirektoratet (UDI). Her viser vi spesielt til at politibetjenter kan treffe bortvisningsvedtak hvis vedkommende ikke kan fremlegge pass/gyldige reisedokumenter, mangler nødvendig visum og/eller er registrert i SIS.

Grensekommissæren (med sitt Grensekommissariat) er den som skal føre forhandlinger med russiske grensemyndigheter for å løse eventuelle konflikter og praktiske spørsmål vedrørende grensen, samt treffe de nødvendige tiltak for å hindre konflikter og forebygge hendelser i strid med gjeldende regelverk.

Det er med andre ord lite i veien med regelverket og avtalene.

I tillegg heter det fra Finnmark politidistrikt at det på mandag 30.november ble innført "framskutt passkontroll". Det betyr at kontroll av pass og reisedokumenter fremmes på grenselinja. Spørsmålet er bare hvorfor ikke det ble gjort lenge før. Uansett så dekker det ikke denne PU-betjentens handling, som nettopp avviste å ta imot passene uten gyldig visum.

Problemene synes dermed å ligge i svikt og endret praksis.

Hvem sviktet?

Spørsmålet er rett og slett hvem som har sviktet i sine oppgaver. Etter omleggingen av politidistriktene senhøsten ble Ellen Katrine Hætta utnevnt (27.november 2015) som politimester i Finnmark. Hætta har bred politifaglig erfaring. Hun har blant annet vært Østfinnmark politidistrikts politimester siden 2011, etter å ha vært konstituert politimester en periode før utnevnelsen. Hun har også vært politiinspektør og leder for retts- og påtaleavdelingen, samt statsadvokat for Troms og Finnmark. I pressemeldingen ved tiltredelsen het det blant annet:

? Den siste tida forteller oss det vi alltid har visst, at Finnmark ligger midt i verden, sier nyutnevnt politimester Ellen Katrine Hætta.

? Vi har siden september stått i en svært krevende situasjon på Storskog grensestasjon. Samtidig skal vi gjennomføre politireformen og etablere Finnmark politidistrikt. Det er to store og utfordrende oppgaver. Jeg er klar til å ta fatt på utfordringene. Den største fordelen er at vi har husene fulle av flinke folk, fortsetter Hætta.

På spørsmål fra oss om hvordan Grensekommissæren opptrådte under denne krisen, svarer politimester Hætta at "Grensekommissærens oppgave er å forvalte grenseavtalen av 1949 mellom Norge og Russland, og den har ikke noe med grensekontroll å gjøre. Hendelsene ved Storskog faller dermed utenfor Grensekommissærens ansvarsområde".

Når våre kilder viser til at noen tydeligvis var redd for at avvisning ved grensen kunne føre til politisk bråk og kanskje heller ikke kjente regelverket godt nok, kan alt tyde på at praksisen ble utvannet. Våre kilder frikjenner heller ikke Grensekommissæren i denne situasjonen. Forklaringen synes plausibel, spesielt når vi ser at én handling fra én politibetjent fra PU stoppet det hele ? på dagen.

Da tallene avdekket at det ikke kom noen asylsøkere i uke 42 (som startet med mandag 30.november), kunne NRK fortelle oss at UDI-direktør Frode Forfang på Twitter kom med følgende melding: "En hel uke uten noen asylsøkere over Storskog. Norske tiltak har hatt en tydelig effekt. Tiden vil vise om effekten varer."

26.november meldte NRK om at det skulle iverksettes en ny instruks for Storskog der det het at alle asylsøkere som har hatt opphold i Russland skulle avvises. Men denne instruksen var høyst sannsynlig helt unødvendig dersom gjeldende regelverk hadde blitt fulgt i utgangspunktet.

Opp mot dette bildet synes politikernes forklaringer på hva som stoppet asyltilstrømningen over Storskog å ikke være korrekt. Disse såkalte asylsøkerne skulle vært avvist ved grensen umiddelbart og det var ingen hindringer i veien for det. Forklaringen på dette er enkel. Russland anses som et trygt (om ikke perfekt) land. Dermed skulle heller ikke de med transittvisum i Russland sluppet over grensa. Men nettopp dette med Russland som "et trygt land" kan ha vært et usikkerhetsmoment. Det kan være at "bakkemannskapene" ventet på en politisk avklaring på dette, da ved at "Vi anser Russland som et trygt land" var å anse som et signal for å avvise dem ved grensen.

Dette forteller oss også hvordan vil skal forhindre asylsøkere via Storskog i fremtiden, nemlig ved å forholde oss til angitt regelverk og praksis. Samme regelverk og praksis kan innføres ved andre grenseoverganger, og vi vil da kunne ha langt bedre kontroll med asyltilstrømningen både i år og i fremtiden.

Dette i seg selv ordner derimot ikke returene. Der sitter fortsatt Norge med en utfordring. Men den synes selvforskyldt og nå prøver man å «ta æren» for at asyltilstrømningen over Storskog stoppet med å vise til "diplomatiet". Det spørs også om det er diplomatiet som vil være mest utslagsgivende for å få i gang returene.

Returene

Kanskje vi også her skal ta Hans-Wilhelm Steinfeld på ordet. Han sier i Debatten at Russland "aldri har hatt respekt for folk som slikker dem oppetter ryggen, så det er en dødslinje hvis man vil kommunisere med Kreml".

I morgen skal ekspertgruppen mellom Norge og Russland møtes.

Da er kanskje løsningen for rask retur å stenge Storskogsgrensen den perioden Norge trenger for å realitetsbehandle asylsøknadene via Russland. Dette mener nok statsminister Solberg er å legge seg flat for russerne, for "hvorfor skal vi blunke først til russerne" (jamfør Debatten NRK), men spørsmålet er om ikke russerne med stengt grense nettopp ville tatt dem som ureglementert kom over grensen i fjor så hurtig som mulig tilbake for å få normalisert forholdene i og ved Storskog.

Etter at denne artikkelen ble publisert på rights.no i dag av Rita Karlsen og meg, informeres vi fra kilder at politi ulike steder i landet med erfaring fra krisen på Storskog i fjor, er meget begeistret for at sannheten endelig kommer frem.   

Storskog, asylstrømmen den russiske bjørnen, Børge Brende, diplomati, Erna Solberg, Hans-Wilhelm Steinfeld, Politiets Utlendingsenhet, politibetjent, Grensekommisæren, visum, pass, russer, Russland
hits